"Evangeliet er et budskap med kropp."

Evangeliet er et budskap med kropp, med sosial forankring, med en bæregruppe kalt kirken, menigheten. Slik har det alltid vært, helt siden Mesteren gikk langs Gennesarets bredd og møtte mennesker med et "Følg meg!" som var for sterkt til å stå imot. Det ble det kirke av. Olav Skjevesland i "Tro og tradisjon i en ny tid"

Evangeliet er et budskap med kropp...
Et fint begrep. Et budskap med kjøtt og bein. Historier med levende blod strømmende gjennom seg. En fortelling om fall, forsoning og frihet levd ut i våre liv.

Ikke som individualister, men som en felles kropp av kroppsdeler som har blitt satt sammen til et tett fellesskap med forskjellighet og avhengighet.

Jeg er utrolig takknemlig for å tilhøre menigheten. Ikke fordi jeg alltid er så glad for alt som skjer der. Langt ifra. Men fordi jeg tilhører et fellesskap som man kan forholde seg til. En kropp med konturer. En kropp som man kan være frustrert over, glede seg over, forandre på og bygge opp. Et fellesskap som bringer Guds nåde til hverandre. Jeg er ikke alene. Jeg er ingen øy - heller ikke i livet med Gud.

Og i denne kroppen leves budskapet ut som et evangelium - gode nyheter til mennesker. Gode nyheter ikledd kjøtt og blod. Gods nyheter levd ut i våre liv. Gode nyheter om fall, forsoning og frihet.

"Evangeliet er et budskap med kropp."

God sommer!

Sola skinner og ferien er rett rundt hjørnet. Foran meg ligger tid med familien, gode bøker, avkjølende bad og spennende fisketurer. Og etter det venter en ny og spennende jobb i Ungdom og Medier.

Det er mange grunner til å være takknemlig. Ikke bare for det som vi definerer som godt. Takknemligheten over å få tilhøre Gud, som vet best, som har fredstanker, som vil gi fremtid og håp, er en viktig basis å ha også når livet er vanskelig.

Men akkurat nå er jeg veldig takknemlig for det som er innlysende godt. Må jeg bare ikke ta det som en selvfølge...

I boken "Livet", som nylig er utgitt på Lunde forlag, forteller Krish Kandiah en liten historie som er verd å lytte til:

Vince Foster var en av verdens mest innflytelsesrike advokater, og i tillegg viserådgiver for den amerikanske presidenten. Foster ble ved en anledning bedt om å holde en innledningstale ved det juridiske fakultetet på Universitetet i Arkansas. Tilhørerne var studenter som virkelig etterlevde arbeidslivets carpe diem-prinsipper. I talen sa han: "Dere har til fulle bevist at dere er villige til å jobbe hardt, utholde lange dager og la jobben gå foran privatlivet. Men dette får meg til å tenke på det faktum at ingen noensinne har ytret følgende ord på dødsleiet: 'Jeg skulle ønske jeg hadde tilbrakt mer tid på kontoret.' "

Noen ganger er det lett å miste de virkelig viktige verdiene i livet, de som man er takknemlig for - nå og på dødsleiet. Bruk livet ditt til å være takknemlig og foreta prioriteringer som øker takknemligheten - hos deg og andre.

I dag er dagen til å bruke tid med familie og venner og være takknemlig for mennesker du er glad i.
I dag er dagen til å nyte naturen, uansett vær og være takknemlig for skaperverket.
I dag er dagen til å spise et godt måltid og være takknemlig for god mat og matlyst.
I dag er dagen til å fortelle en god vits og være takknemlig for humor og humør.
I dag er dagen til å hjelpe noen som trenger en hånd og være takknemlig for evnen til å vise og ta imot omsorg.
I dag er dagen til å prise Gud som gav oss alt dette, gav oss evnen til å elske, til å glede oss, til å leve med Ham som er all godhets giver.

Eller som Vamp sier: "Så takk ska du ha, kjære Gud, eller kem du nå e, som fant opp fine ting."
Jeg vet at det er Gud som har funnet opp fine ting, og han skal ha all takk, all ære, all lovprisning og tilbedelse.

God sommer!

Fredsfyrsten

"Min fred gir jeg dere," sa Jesus.

I en verden preget av krig og brutte relasjoner, er Jesu ord mer aktuelle enn noensinne. For han er fredsskaperen fremfor noen. Ikke bare det, han er fred. I profetien om Jesus i Jes.9,6, blir han kalt for "fredsfyrste".
Hos Jesus var dette mer enn tomme ord. Han kom for å bringe fred mellom fiender og gjenopprette brutte relasjoner.

Bare se på hvem Jesus var sammen med: I den innerste gjengen av mennesker som fulgte ham, finner vi Simeon Seloten, som var med i selotpartiet som ville gjøre opprør - gjerne voldelig - mot den romerske okkupasjonsmakten. Sammen med ham er også Levi, tolleren, som arbeidet for den samme okkupasjonsmakten som var selotenes fiender. Hvordan kunne disse fungere i en liten flokk på 12 disipler? Fordi de fulgte fredsfyrsten.
I Jesu følge var det også helt vanlig å ha med kvinner som naturlige og anerkjente venner av Jesus. I et samfunn der kvinner var underordnet menn, førte Jesus dem sammen som likeverdige mennesker.
Og Jesus hadde sosialt fellesskap både med prostituerte og fariseere, spedalske og skriftlærde. Han utvisket de sosiale klasseskillene og førte folk sammen som likestilte - mennesker som trengte og fulgte Jesus.

Paulus oppsummerer:

Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Gal.3,28

La oss igjen samles i etterfølgelse av fredsfyrsten og der finne fred mellom oss og Gud, fred med oss selv, fred med våre medmennesker og fred med skaperverket.

Den selektive medfølelsen eller Frans av Assisis bønn.-

Tankevekkende innspill fra misjonær på GF til Normisjon, her gjengitt i lederen i DagenMagazinet

"Misjonæren opplevde at det for kvar gong han var heime, var det vanskelegare i nå inn i nærmiljøet med situasjonen for dei fattige han levde blant ute. Informasjonen aukar, men evna til å ta inn over seg det ein vert informert om, minkar. Med det minkar også engasjementet for dei fattige, og engasjementet for sin eigen situasjon aukar."

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i beskrivelsen. Det er så mye å forholde seg til at man utvikler en svært selektiv medfølelse. De fattige, utstøtte og lidende må skrike for at jeg skal høre dem, bildene må bli groteske for at jeg skal bli berørt og historiene hjerteskjærende for at jeg skal bry meg.

Hva med de lidende som ikke får en kameralinse på seg? Hva med konfliktene, sult- og naturkatastrofene som ikke får overskiftene i media? Angår de ikke oss?

Hvordan skal vi bli befridd fra denne lammelsen?

Kanskje det kan starte med å gjøre denne bønnen fra Frans av Assisi til vårt liv?

Herre!
Gjør meg til et redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hat råder,
La meg bringe forlatelse der urett er begått,
La meg skape enighet der uenighet råder,
La meg bringe tro der tvil råder,
La meg bringe sannhet der villfarelse råder,
La meg bringe lys der mørket ruger,
La meg bringe glede der sorg og tyngsel råder!

Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste,
Ikke så meget å bli forstått som å forstå,
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom å gi man får,
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv,
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til evig liv.

Kledd i Kristus - Første Mosebok kap.3

Allerede i de første kapitlene av Det Gamle testamentet møter vi ord som peker frem mot Jesus.

Det er rett etter syndefallet, verden er infisert av djevelens gift, fellesskapet med Gud er ødelagt, renheten i mennesket er nå borte.

Og det er mørkt.

Midt i dette mørket kommer en liten lysstripe av håp til Adam og Eva. De hadde ødelagt alt, og de visste det. Guds hellige, rettferdige vrede var over dem og de ble sendt ut av hagen. Men før de blir sendt ut, gir Gud dem noe på veien - noe som forteller om hans omsorg for menneskene.

Herren Gud laget klær av skinn til Adam og hans hustru og kledde dem med. 1.Mos.3,21

Etter at Adam og Eva hadde fulgt slangens oppfordring og spist av frukten på treet, ble deres øyne åpnet - og de så sin nakenhet og sin skam. For å skjule dette, prøver de å dekke seg til med fikenblad. Det er utrolig hvor godt denne handlingen avslører vår evige hjelpeløse kamp for å dekke oss til, skjule våre synder, rette opp i våre egne feil. Som om noen fikenblad skulle overbevise Gud... Som om våre gode gjerninger, kristne kostymer, skulle imponere Den Allmektige.

Gud ser. Han ser gjennom fikenblader og egeninnsats og avslører oss.

Og Gud handler. Han kler Adam og Eva med klær som han har laget, som han er fornøyd med. For å få gode nok klær, måtte det gå et liv tapt.

Vi har også fått klær av Gud. Vi er ikledd Kristus, hans renhet og hellighet. Og for å få disse klærne, måtte Kristus dø.

Utkastelsen fra Edens hage er nå reversert. Adam og Eva ble avslørt, kledd og kastet ut av Edens hage. Vi blir avslørt, kledd og ført inn igjen i fellesskap med Gud - inn i hans rike, et evig rike uten smerte, uten relasjonsbrudd, uten falskhet, uten urettferdighet, uten ensomhet.

Gud har laget klær til deg.

Tilbake til Det Gamle testamentet

Endeløse ættelister, rigide lover, brutale kriger og uforståelige profetier?
eller
Ord som gir liv. Ord som skaper håp. Ord som fører oss inn i fellesskap med den treenige Gud?

Det Gamle testamentet er ganske utfordrende å forholde seg til. Det møter oss med en historie som inneholder mange flere farger og elementer enn vi er vant til å forholde oss til, og flere av dem er tilsynelatende uforenlig med den nådige, omsorgsfulle og kjærlige Gud vi møter i Det Nye testamentet.

Jeg tror vi gjør denne delen av Bibelen - som faktisk er den største delen - urett ved å foreta en rask dom og avvisning av den.
Kan det være at vi leser historiene med vår kulturs briller, og dermed mistolker store deler av den?
Kan det være at vi i vår tabloide hverdag har mistet evnen til å se ting flerdimensjonalt? Dermed blir det problematisk å forholde seg til Guds vrede og Guds kjærlighet samtidig. Det blir vanskelig å forstå at Gud møter oss med både sin nidkjære hellighet og kjærlige farsomsorg.

Så velger vi, om ikke bevisst, å unngå Det Gamle testamentet, eller i det minste nedvurdere det som noe annenrangs i forhold til Det Nye testamentet.

Da Paulus satt fengslet i Roma og nærmet seg avslutningen av sitt liv, skriver han et brev til Timoteus, som han tidligere har omtalt som "mitt ektefødte barn i troen" (1.Tim.1,2). Man merker at brevet er fylt opp av de siste, viktige ord til en som skal føre evangeliet videre til nye steder og nye generasjoner. Mot slutten av brevet kommer han med en påstand som er verd å stoppe litt opp for:

Helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skriftene, de som kan gi deg visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus. 2.Tim.3,15

Hvilke hellige skrifter snakker Paulus om? Det kan ikke være Det Nye testamentet, for selv om brevene var skrevet da og mest sannsynlig noen av evangeliene, hadde ikke Timoteus kjent dem fra han var et lite barn. Det må være Det Gamle testamentet Paulus sikter til, og - dette er viktig: de kan gi deg visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus.

Jeg tror det er på tide å gjenvinne Det Gamle testamentet som en sentral del av vårt fellesskap med Gud. Det er verd å bryne sin tro på noen av de vanskelige møtene vi opplever når krigene, smertene og Guds vrede slår mot vår såkalt "humane" hverdag.

Og midt i vår kamp med et mye bredere og dypere Gudsbilde, stiger Kristus ut av linjene, viser oss noe av Messiaslengselen hos jødene, drømmen om en frigjører, en tilgiver, en konge - og fyller oss med takknemlighet for at vi har møtt Ham. Vi har blitt satt fri av ham, vi har blitt tilgitt av ham, han er blitt vår bror, vår Herre og vår konge.

...når du deler ditt brød med den som sulter...

Jeg tror bibelen er ment å leves ut...

Det er en ubehagelig overbevisning. For bibelen utfordrer så til de grader til et oppgjør med selvsentrering, ignorering av urettferdighet og et (over)forbruk som øker fattigdommen i verden.

Samtidig er det en god overbevisning. For da vet jeg at det er noe utenfor oss som har større tanker for våre liv, som har fredstanker, som vil gi fremtid og håp. Det er en Gud som ikke sitter stille og ser på uretten, men kommer med sitt rike midt i blant oss - og kaller sitt folk til å leve Gudsrikelivet ut midt i verden:

Er dette den faste jeg vil ha:
en dag da mennesket plager seg selv,
henger med hodet som sivet,
kler seg i botsdrakt og ligger i aske?
Kaller du dette for faste,
er det en dag etter Herrens vilje?

Nei, slik er fasten som jeg vil ha:
at du løslater dem som med urett er lenket,
sprenger båndene i åket
og setter de undertrykte fri,
ja, bryter hvert åk i stykker,

at du deler ditt brød med dem som sulter,
og lar hjemløse stakkarer komme i hus,
at du sørger for klær når du ser en naken,
og ikke svikter dine egne.

Da skal ditt lys bryte fram
som når dagen gryr,
dine sår skal snart leges og gro.
Din rettferd skal gå foran deg
og Herrens herlighet følge etter deg.

Da skal Herren svare når du kaller på ham,
når du roper om hjelp, skal han si: «Her er jeg!»
Når du tar bort hvert tyngende åk,
når du holder opp med å peke fingrer
og tale ondskapsfullt om andre,

når du deler ditt brød med den som sulter,
og metter den som lider nød,
da skal lyset renne for deg i mørket,
og natten skal bli som høylys dag.

Herren skal alltid lede deg
og mette deg i det tørre land.
Han skal gi deg nye krefter,
så du blir lik en vannrik hage,
ja, som et kildevell
der vannet aldri svikter.
Jes.58,5-11

Tilbake til historien - Guds historie

Jeg tror historiefortelling er undervurdert. Ikke minst i kjølvannet av opplysningstiden og rasjonalismen - og modernismen - der alt skulle analyseres og forstås. I denne perioden vokste også den systematiske teologien frem, og både den akademiske teologiutdannelsen og vår trosopplæring i menighetene har i etterkant blitt mer sentrert rundt strukturert kunnskap.
Det blir fort teoretisk og livsfjernt.

Det er interessant å se at når Gud skulle formidle sitt budskap til menneskene, gjorde han det ved hjelp av en historie. Historien starter med "I begynnelsen skapte Gud..." og avslutter med en beskrivelse av evigheten der ondskapen er overvunnet, smertene er borte, tårene er tørket og livet, gleden og kjærligheten strømmer over.

Klimakset for Guds historie, er når Ordet ble menneske (Joh.1). Jesus Kristus, med sine gjerninger, sin undervisning og hele sitt liv, fortalte historien om en Gud som ønsket å vinne tilbake menneskene til seg, og derfor gav Kristus til å sone våre synder.

Jeg er ikke imot læresetninger og strukturert kunnskap, men de er kun brukbare så lenge de hjelper oss til å forstå historien, til å forstå relasjonen, til å forstå invitasjonen Gud kommer med.

La oss igjen søke å bli historiefortellere, med våre ord og i våre liv, om Han som kommer med gjenopprettelse.

"Når de første kristne samles i oldkirken, gjør de det først rundt den levende fortellingen om Jesus Kristus og hvordan Han forandrer menneskers liv. Evangeliet kommer ikke først og fremst i form av informasjon, men som en invitasjon." Truls Åkerlund

Veiviserens exit

En gang hjalp han andre å finne veien. Han har sluttet med det nå. Det er egentlig ganske trist.

Tanker ved et veikryss.

Min tid som ansatt i Bergens Indremisjon nærmer seg slutten, og det er tid for å se seg tilbake. Åtte år som ungdomssekretær har gitt mange gleder, utfordringer, frustrasjoner, grunner for å be om unnskyldning og, ikke minst, mange grunner for takknemlighet. Tusen takk for all forbønn, omsorg, kjærlighet som jeg har møtt i min tjeneste. Jeg er dypt takknemlig for det.

Dette har vært en tid der jeg har møtt og vært sammen med mange mennesker, mennesker jeg har blitt glad i, mennesker jeg har diskutert med, mennesker jeg har såret og blitt såret av, mennesker som har lært meg mye. Egil Svartdahl sa noe slikt som at kunnskap ikke burde måles etter hvor mange bøker man har lest, men etter hvor mange mennesker man har møtt. Han har et poeng, og jeg er takknemlig for hvert eneste menneske jeg har møtt disse årene. Måtte vi få nåde til å se Kristus i hverandre og gjenspeile Kristus til hverandre.

Hvor går så veien videre for Betlehem? Det er ikke min oppgave å peke ut, men jeg har lyst til å peke på fire veivisere – hentet fra Korsveibevegelsen.

1. Søke Jesus Kristus
Det er vårt kall som kristne. Vi er kalt til å følge Jesus, være der han er, gå dit han går, bli preget av hans liv, hans ord og gjerning. Aldri glem det. Vårt kall er ikke å bygge forsamling. Vårt kall er heller ikke å drive misjon. Vårt kall er å følge Jesus – så vil han gjøre oss til menneskefiskere.
2. Bygge fellesskap
Å følge Jesus kan vi ikke gjøre som enkeltindivider. Vi er frelst til å tilhøre en familie, til å være en gren på treet, et lem på legemet. Fellesskap bygges der mennesker kommer nær hverandre, i kjærlighet og ærlighet.
3. Leve enklere
Mens Korsvei her tar et nødvendig oppgjør med vår forbrukerkultur, tar jeg meg friheten til å dreie fokuset litt over på fellesskapsbyggingen vår. Jeg tror vi trenger å finne hvilepulsen igjen, å forenkle arbeidet vårt, rydde bort alt som tar tid og fokus bort fra vårt sentrum og vårt oppdrag: Å følge Jesus og gjøre andre mennesker til etterfølgere.
4. Fremme rettferdighet
Det handler om å vende blikket utover, å se at vi er velsignet til å være en velsignelse for andre, å fremelske en livsstil som fremmer rettferdig fordeling og ikke minst fører andre mennesker til ham som er vår rettferdighet, Jesus Kristus.

Må Gud velsigne oss til å være et fellesskap som ser Kristus i hverandre og som gjenspeiler Kristus til hverandre og ut til verden.

Guds fred.

Shane Claiborne i Vårt Land - ett år på etterskudd...

Jada, jeg er litt på etterskudd, men denne artikkelen i Vårt Land er verd å lese. Det er et kort møte med Shane Claiborne, forfatter av den enormt utfordrende boka Den uimotståelige revolusjonen og hovedtaler på årets Korsvei-festival.

Instead of a Show - Jon Foreman

I hate all your show and pretense
the hypocrisy of your praise
the hypocrisy of your festivals
I hate all your show

Away with your noisy worship
Away with your noisy hymns
I stop up my ears when your
singing ‘em
I hate all your show

Instead let there be a flood
of justice
An endless procession of righteous
living, living
Instead let there be a flood
of justice
Instead of a show

your eyes are closed when you’re praying
you sing right along with the band
you shine up your shoes for services
but there’s blood on your hands

you turned your back on the homeless
and the ones that don’t fit in your plans
quit playing religion games
there’s blood on your hands

Ah! let’s argue this out
if your sins are blood red
let’s argue this out
you’ll be white as the clouds
let’s argue this out
quit fooling around

give love to the ones who can’t love at all
give hope to the ones who got no hope at all
stand up for the ones who can’t stand up at all
instead of a show
I hate all your show

Instead of a Show - Jon Foreman

Jesus ødelegger liv...

I boken Irresistible Revoloution siterer Shane Claiborne et utsagn fra Søren Kierkegaard som provoserer og utfordrer forholdet mellom Bibelen og våre liv:

The matter is quite simple. The Bible is very easy to understand. But we Christians are a bunch of scheming swindlers. We pretend to be unable to understand it because we know very well that the minute we understand, we are obliged to act accordingly. Take any word in the New Testament and forget everything except pledging yourself to act accordingly. My God, you will say, if I do that my whole life will be ruined. How would I ever get on in the world? Herein lies the real place of Christian scolarship. Christian scholarship is the Church's prodigious invention to defend itself against the Bible, to ensure that we can continue to be good Christians without the Bible coming too close. Oh, priceless scholarship, what would we do without you? Dreadful it is to fall into the hands of the living God. Yes, it is even dreadful to be alone with the New Testament. Søren Kierkegaard, Provocations: Spiritual Writings of Kierkegaard, ed. Charles E. Moore

Dersom vi følger Jesus, vil våre liv bli ødelagt. Våre ambisjoner, vår vilje, våre ressurser, våre liv. Alt vil bli ødelagt og avgå med døden.

Men det er å tviholde på sitt liv at vi vil miste det. Og det er gjennom å miste sitt liv at vi skal finne det.

Og det er gjennom å følge Jesus - på ekte, ikke bare på liksom, som en koselig fritidsaktivitet - at andre får møte ham gjennom våre liv.

Jesu sår, min historie.

Da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sin side. Joh.20,20

Et hvert sår har en historie. Noen gir minner fra spennende opplevelser, andre er fylt med smerte og ubehag. Noen sår er synlige for andre, mens andre sår er innvendige og usynlige.

Jesus har også sår, sår han fikk fordi jeg påførte ham dem. Det var mine synder som gav Jesus hans sår.

Men Jesu sår forteller en historie som ikke stopper med mine synder.

Jesu sår rommer vår historie og inkluderer oss i hans historie, en historie der synd blir utslettet og sår blir helbredet.

Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom. Jes.53,5

Min historie blir hans, hans historie blir min. En sannhet for stor til å forstå, en gave for stor til å skjønne. Men vi tar imot i tillit og bøyer oss i lovprisning og tilbedelse for ham som bærer sår som gir vår historie fremtid og håp.

God appetitt!

Flere steder i Bibelen omtales Jesus som vår mat. Han er vannet vi skal drikke, brødet vi skal spise, vinen vi skal drikke. I Joh 6,54 sier han: "Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag.", noe som fører til at folk går fra ham i ren provokasjon. Hva slags Messias var dette, som oppfordret sine disipler til å spise sin rabbi...?

Kanskje vi også har mistet noe av dybden i denne sannheten? Vi har fått Kristus å spise, i hans ord og i nattverden - men i mange tilfeller har vi redusert det til et minnemåltid som inntas som et individuelt drive-in-måltid...

Det reelle måltidet har blitt redusert til et symbolsk måltid - med den konsekvensen at det reelle innholdet også i mange tilfeller er blitt redusert til et symbolsk innhold.

I tillegg har vi mistet mye av fellesskapsaspektet i våre vanlige måltider i hverdagen. Maten er en nødvendighet for å overleve, men ikke så mye mer enn det. Vi velger fastfood eller ferdigmat, og måltidene inntas i hast mellom skole, arbeid og en fullpakket fritidskalender.

Jeg tror det er på tide å stoppe opp, for i maten, i måltidene, har vi fått et fantastisk bilde på Kristus.

Frank Viola skriver i "From Eternity to Here":

If food could speak, it would say: "Think about how much you depend upon me. You think about me throughout the day. You come to me and partake of me numerous times each day. I am the most important thing in your life. You need me to live. You need me to survive. Without me, you will die. I am your enjoyment. I am your sustenance. And I am a part of you."

What a picture! The real food, Christ, says the same thing to every human being.

God put physical food on this earth to show us what Christ means to us spititually. Every time you sit down to eat, your food screams this one message: I am an image of your Lord.

Neste gang du spiser: Lytt til maten som sier til deg: "Jeg er et bilde på din Herre, han som du er avhengig av, han som gir liv og kraft, han som gir deg glede, han som er en del av deg."

God appetitt!

PS. Mat smaker best i fellesskap med andre...

Veien til hvile, veien til kraft

En nydelig setning fylt av visdom, kraft og hvile - i møte med historien om Adam som falt i dyp søvn og Gud tok ut et ribbein av hans side og skapte Eva.

When man rests, God works.

Når skal vi lære dette? Når skal vi lære at det er i stillhet og tillit vår styrke skal være? Når skal vi lære å stoppe opp lenge nok i livet vårt til å oppdage at den som venter på Herren, får ny kraft?

Jakten på oppdraget er avsluttet: Jesus er misjon

Hvis noen er i tvil om Gud er misjon, vil jeg anbefale å rette fokus mot Jesus et øyeblikk. For "Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har forklaret ham." Joh 1,18

Hvem er Jesus, da? Jesus er misjon. Jesus er Guds utsendte sønn som i hele sitt liv på jorden ble drevet av ett mål i alt han gjorde: Å "søke og frelse det som var fortapt" Luk.19,10

• Jesus er han som måtte gå gjennom Samaria på vei fra Judea til Galilea - selv om han ikke måtte, for jøder tok vanligvis en annen vei. Men Jesus visste at der var det en kvinne på vei til brønnen for å hente vann, og hun trengte Guds nåde. (Joh.4)
• Jesus er han som, da han var på vei gjennom Jeriko, stoppet opp, gikk bort til et tre og ropte opp: "Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg bli i ditt hus." Hvorfor, fordi Sakkeus var fortapt og trengte å bli frelst. (Luk.19)
  
• Jesus er hyrden som mistet en sau, men hadde 99 igjen. Han slo seg ikke til ro med dem han fortsatt hadde, men forlot dem for å lete etter den bortkomne sauen. Og han lette til han fant den... (Luk.15)
• Jesus er han som holdt ut lidelse, spott, pisking og til slutt døden på korset - fordi det var vår eneste redning.

Jesus er misjon. Han som fortsatt søker og frelser det som er fortapt. Han som fortsatt leter i konstant uro så lenge det finnes noen som er borte fra ham.

Fordi han elsker slik bare Gud kan elske.

"Følg meg," sa Jesus, "så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere."

Kanskje det er der jakten på misjonsoppdraget slutter og det misjonale livet starter: I Jesu fotspor. I nærhet, etterfølgelse, lydhørhet, lydighet. I takknemlighet, tilbedelse og lovprisning av ham som gav alt for at vi skulle få alt i ham.

I boken "reJesus - a Wild Messiah for a Missional Church" tar forfatterne Michael Frost og Alan Hirsch til orde for et fornyet blikk på Jesus og hvilke følger etterfølgelse av ham får i våre liv. De mener at vi må kalibrere kirken (justere vår virkelighet mot Kristi standard) mot Kristus, siden det gjennom årene har blitt skapt store avvik og stor avstand til den Jesus vi møter i Bibelen.

I de ekstreme tilfellene har både nazistene og Ku-Klux klan hevdet å gå sammen med Jesus i deres verk. Forfatterne skriver: "How did followers of Jesus end up so far from the teaching and example of Jesus?" Det er ikke vanskelig å være enig i forfatterne når det gjelder ekstremtilfellene, men jeg (og de) mener at også vår "normale" kristendom i dag har fjernet seg fra Jesus og dannet et bilde av ham som passer oss.

Misjon handler om å finne Jesus igjen - være hos ham, lytte til ham, bli utfordret av hans undervisning og liv - og våge de skumle skrittene ut i etterfølgelse, ikke bare teoretisk eller følelsesmessig, men i det virkelige livet.

Jakten på oppdraget er avsluttet: Gud er misjon

Lenge har jeg lett etter misjonsoppdraget som en egen sak, en selvstendig greie som jeg skulle finne - hos Gud, i bibelen, i mitt liv og i forsamlingen.

Jeg tror jeg har tenkt feil. I hvert fall har jeg begynt i feil ende.

For misjon er ikke en sak, den er en del av Guds natur. Gud er misjon. Gud er han som er på ustoppelig, oppsøkende leting etter det han har mistet.

I Esek 34,4 kommer Gud med et sviende hardt vitnesbyrd om Israels hyrder:

Det svake har dere ikke styrket, det syke har dere ikke legt. Det som er sønderbrutt har dere ikke forbundet, det bortdrevne har dere ikke ført tilbake, og det fortapte har dere ikke oppsøkt. Men med vold og med hårdhet har dere hersket over dem.

Hva er da redningen for Israelsfolket? Redningen er Gud selv:

De fortapte vil jeg oppsøke, og de bortdrevne vil jeg føre tilbake, og de sønderbrutte vil jeg forbinde, og de syke vil jeg styrke. Esek 34,16

Gud er misjon. Og vi er satt her på jorden for å gjenspeile Guds natur til våre medmennesker - ved å være i Guds nærhet midt blant menneskene.

Jeg vil være hos Gud, være nær Gud, være i Gud - og på den måten la hans hjerte forme mitt hjerte, så jeg også oppsøker de fortapte, fører tilbake de bortdrevne, forbinder de sønderbrutte og styrker de syke.

Ikke fordi jeg fant misjonsoppdraget og var flink til å gjennomføre det. Men fordi Gud er misjon og jeg er hans barn.

På jakt etter misjonsoppdraget: Å gi sitt liv

Neil Cole forteller i boken "Search & Rescue" en sterk historie:

A hero is one who emraces death, for Jesus, for him- or herself, for the sake of others. A favorite story of mine thet exhibits the courage and sacrifice of a hero is from a volunteer at a local hospital. The hero was a five-year-old brother to Liza, who was suffering from a deroius disease. Liza needed a transfusion, and her little brother was the best match. Liza's doctor explained the situation to him an asked the little boy if he would be willing to give his blood to the sister. He hesitated for just a moment, took a deep breath, and said, "Yas, I'll do it if it will save Liza."
As the transfusion progressed, he lay on a bed next to his sister. Everyone smiled as they saw the color return to Liza's cheeks. But the boy's face grew pale and his smile faded. He looked up at the doctor and asked with a trembling voice, "Will I start to die right away?"
He had thought that he was going to give his sister all of his blood. Real heroes come inn all sizes, and that is a real hero.

Å redde liv handler om å være villig til å gi sitt eget liv - for Jesus, for andre; billedlig og bokstavelig.

Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt. Joh 12,24

På jakt etter misjonsoppdraget: Å gi avkall

Jesu misjonsoppdrag startet med å gi avkall.

I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Joh.1,1

Så skjer det noe:

Og Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss Joh.1,14

Hva hadde skjedd? Jesus var i himmelen hos Gud - ja, han var Gud.,
Men han gav avkall på alt, på trygghet, posisjon, fravær av lidelse - og ble menneske. Ikke bare ble han menneske, men han ble et menneske som bar all verdens synd og fornedret seg selv til døden på korset. (Fil.2,6-8)

Jesus gav avkall og steg ned, så langt ned at han kan frelse et hvert menneske, løfte det opp, sette føttene deres på fjell og gjøre deres trinn faste. (Salme 40,3)

Hva har det med oss å gjøre? Er det ikke nok å vite at Jesus gav avkall på alt og takke ham for det? Jo, det er en god start...

Er dere klar for noen utfordrende vers om å gi avkall på noe for å følge Jesus, for å være hans disippel, hans menneskefisker? Hold dere fast...

Vis samme sinnelag som Jesus Kristus Fil.2,5
...
Da sa Jesus til sine disipler: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.Matt 16,24-25
...
Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt. Joh 12,24
...
Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg. Gal 2,20

Jeg tror livet med Gud og misjonsoppdraget - to sider av samme sak - starter med mennesker som gir slipp, gir avkall, som dør.

Hva innebærer det?

Jeg er fortsatt litt på leting etter hva det innebærer, ikke bare teoretisk, men i livet, men noen tanker har jeg:

• Å gi avkall på å skulle tilfredsstille Gud med våre gode gjerninger. Vi trenger å dø fra oss selv, dø fra vår egeninnsats, dø fra vår synd, for å følge Jesus.
• Å gi avkall på å velge selv vårt nivå av trygghet, rikdom og lidelse (eller fravær av lidelse...). For å følge Jesus må vi gå i hans fotspor, han som ble pinet, hånet, spyttet på og korsfestet.
• Å gi avkall på å styre våre prioriteringer, veivalg, tidsbruk og penger. Når vi følger Jesus, har vi fått en ny Herre.
• Å gi avkall på livet.

Høres det grusomt ut? Jeg tror dette er veien til et utrolig spennende liv i Jesu fotspor, der våre liv kan få evighetsbetydning for andre.

Og jeg tror ikke Jesus tuller når han sier: "Den som søker å vinne sitt liv, skal miste det. Og den som mister sitt liv, skal bevare det." Luk 17,33

Kanskje det handler om å gi avkall på mitt navn, mitt rike og min vilje
- og overgi seg til Hans navn, Hans rike og Hans vilje?

Hvis hvetekornet dør, bærer det mye frukt...

På leting etter misjonsoppdraget: Å elske

Evangeliet vil nå like langt ut som vår kjærlighet strekker seg.

Det startet hos Gud.

"Med evig kjærlighet har jeg elsket deg"
...
"Herren din Gud er midt iblant deg, en helt som frelser. Han fryder seg over deg med glede, han tier i sin kjærlighet, han jubler over deg med fryderop."
...
"I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder."

Det startet hos Gud. Han elsket verden så høyt at han ikke kunne sitte stille og se menneskene gå fortapt.

Derfor sendte han Jesus. Og Guds kjærlighet strekker seg til jordens ender, til alle mennesker til alle tider. Uansett personlighet, rase, kjønn eller legning.

Guds kjærlighet "vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse."

Så langt strekker Guds kjærlighet seg. Derfor sier han: "gjør alle folkeslag til disipler" og "dere skal være mine vitner (...) like til jordens ender".

Evangeliet vil nå like langt ut som vår kjærlighet strekker seg.

Hvor langt strekker vår kjærlighet seg?

Til oss selv? Til vår familie? Til naboer eller kolleger? Til den ukjente mannen på gata? Til unådde folkeslag?

Mye av vårt arbeid i kristne sammenhenger dreier seg omkring oss selv og våre nærmeste. Kanskje det er så langt vår kjærlighet strekker seg...?

I går forsvant kattungen vår. Og vi er urolige. Hvor er den? Er den trygg? Eller er den påkjørt? Får vi den levende hjem igjen?
Det er en katt...

Hvor mye mer verdt er ikke mennesker? Hvor er uroen, hvor er kjærligheten?

På jakt etter misjonsoppdraget

Jeg er trøtt.

Trøtt av å bruke så masse tid på viktige ting som hindrer det viktigste, gode ting som tar fokuset bort fra det beste.

Jeg har hørt at det gode er ofte det bestes verste fiende. Og jeg opplever at det stemmer.

"Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler" ... "Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for hele skapningen." ... "Dere skal være mine vitner..."
Jesus

Hvor ble dette oppdraget av?

Vi blir så ufattelig fort oppslukt av interne ting. Organisering, administrering, diskusjoner og pleie av vårt eget kristenliv og våre egne relasjoner.

Hvor ble oppdraget av...?

Men jeg har håp.

Fordi jeg vet at Gud elsker verden så ufattelig mye mer enn meg.
Fordi jeg vet at misjonsoppdraget ikke er tjent med at jeg kikker på meg selv og gjør meg frustrert og trøtt, men på Jesus - som kan få hvem som helst til å gå på vannet.
Fordi jeg vet at det er Jesus som skal bygge sin kirke, ikke meg.
Fordi jeg vet at det er alltid en ny begynnelse for mennesker som søker Gud.
Fordi Jesu død og oppstandelse er en Guds kraft til frelse.
Fordi Guds kraft fullendes i min skrøpelighet.
Fordi jeg har Bibelen, en ufattelig gave, full av kraft - som skaper tro.
Og "ingenting er umulig for den som tror".

Åj. Ingenting er umulig for den som tror...

Jeg har nettopp startet en studiepermisjon som skal vare noen uker, tusen takk til Betlehem for den. :) Da skal jeg få bruke tid sammen med Gud for å lete etter misjonsoppdraget i livet mitt og i fellesskapet vårt - for de to tingene henger uløselig sammen.

Det er litt skummelt å dele uferdige tanker her på bloggen, men jeg våger likevel. Kanskje noen kan komme med innspill om hvor og hvordan jeg kan finne misjonsoppdraget - og ikke minst: hvordan jeg kan leve det ut?

Fortsettelse følger.

Døden er død!

Døden er død!

Menneskehetens siste og største fiende er overvunnet. Det vi alle frykter og flykter fra, men som uunngåelig nærmer seg dag for dag, har møtt sin overmann!

Døden er død!

"Det var umulig for døden å holde ham fast," utbryter Peter i Apg.2. Ser du lenkene som brytes, murene som sprenges, lyset som overvinner mørket, livet som overvinner døden? Og døden er død, en gang for alle. En gang for alltid.

Livet er levende!

Jesu oppstandelse forteller som krefter som gir liv der dødskreftene før regjerte. Om et liv som ethvert menneske kan få del i. 1.påskedag er ingen engangshendelse! Det er Guds bevis på at døden er død og livet er levende - og dette livet kan vi få del i:

Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet. For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet. Men når dette forgjengelige er blitt ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige er blitt ikledd udødelighet, da blir det ord oppfylt som står skrevet: Døden er oppslukt til seier. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!
1 Kor 15,51-57

Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.
Jesus i Joh 11,25

God påske!

Gud er taus

I dag er Gud taus.

Jesus er død.

Det var det.

Han var troen, håpet og kjærligheten.

Men nå er han død.

Og Gud er taus.

Det er utrolig vondt når Gud skjuler seg, når han tier, når han virker fraværende.

Det finnes ingen enkle svar i møte med en slik smerte. Ondskapen veller inn over deg, mørket overmanner deg og døden omringer deg.

For oss som lever på andre siden av 1.påskedag vet vi at det finnes en oppstandelsesdag på andre siden av døden, en dag der smerten, ondskapen og døden overvinnes.

Men i dag er Gud taus.

For deg

Fra den sjette time falt det et mørke over hele landet helt til den niende time.
Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: «Elí, Elí, lemá sabaktáni?» Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
Noen av dem som sto der, hørte det og sa: «Han roper på Elia.» Og en av dem løp straks fram, tok en svamp og fylte den med eddikvin, satte den på en stang og ville gi ham å drikke. Men de andre sa: «Vent, la oss se om Elia kommer for å redde ham.»
Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppga ånden. Matt.27

Gjeldsbrevet mot oss slettet han, det som var skrevet med lovbud; han tok det bort fra oss da han naglet det til korset. Han kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som deres seierherre på korset. Kol.2

Men han ble såret for våre overtredelser
og knust for våre misgjerninger.
Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred,
ved hans sår har vi fått legedom. Jes.53

Ord strekker ikke til. Vi kan bare ta imot og knele i takknemlighet og tilbedelse.

Gud bøyer seg ned

Det nærmer seg slutten.

Han bærer all verdens synd på seg.

Guds straff over all ondskap, all urettferdighet, alle overgrep, all undertrykkelse, alle mord skal snart ramme ham.

Om noen få timer ligger han i desperat, fortvilet bønn om å få slippe å gå hele denne lidelsens vei.

Noen timer senere henger han spikret på korset.

Han har nok å bære på, nok å bekymre seg over, nok å være opptatt av i eget liv, men akkurat nå, denne torsdagen har han et helt annet fokus enn seg selv - og gjør noe de fleste andre holdt seg for god til å gjøre:

Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg.Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet.
(...)
Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det.Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Joh.13

Paulus sier det på en annen måte:

Vis samme sinnelag som Kristus Jesus!
Han var i Guds skikkelse
og så det ikke som et rov
å være Gud lik,
men ga avkall på sitt eget,
tok på seg tjenerskikkelse
og ble mennesker lik.
Da han sto fram som menneske,
fornedret han seg selv
og ble lydig til døden, ja, døden på korset. Fil.2

Johannes følger opp:

Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for våre søsken. 1.Joh.3,16

Jesus ønsket å se et folk bevege seg i hans fotspor,
som fotvaskere der andre ville bli vasket
som tjenere der andre ville bli tjent
som et gjenskinn av han som gav avkall på alt og gav sitt liv for oss.

God skjærtorsdag!

Den overfladiske tilbedelsens dag

I går var dagen for den overfladiske tilbedelsen, dagen da lovprisningen runget i Jerusalem for mannen som kom ridende på et esel. "Hosianna i det høyeste," ropte folkemengden mens de viftet med palmegrener.

Lovprisningen stakk ikke særlig dypt.

Under en uke senere var lyden en annen. "Korsfest!" ropte folket, mens ingen stod frem og kjempet for den samme mannen. Tilbedelsen hadde stilnet i mengden.

Kort tid i forveien skjedde det noe som står i sterk kontrast til dem som tilba fordi de hadde et ferdig messiasbilde som de forventet Jesus skulle gå inn i - rett og slett en selvsentrert Gudstilbedelse. Jesus er i selskap hos en fariseer da en kvinne "som levde et syndefullt liv" kommer inn:

Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å væte føttene hans med tårene, og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven.

Dette skaper reaksjoner:

Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»

Jesus svarer med en lignelse:

«To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett,» sa Jesus.

Så vender han seg mot kvinnen og kommer med et av de mest fantastiske vitnesbyrdene om en tilbedelse som kommer innenfra, fra dypet av et tilgitt hjerte:

«Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene, men hun vætte føttene mine med tårene sine og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.»

Jesus er verd all lov og ære, tilbedelse og lovprisning,
- ikke fordi vi føler for det - men fordi han har tilgitt oss og gjort oss til Guds barn
- ikke bare på palmesøndags gode stemningsbølge - men hver dag, hvert pust og hvert hjerteslag.

Tvangsislamisering

I disse snikislamiseringstider kan det være på sin plass å løfte blikket litt utover vår egen andedam og se at det er mennesker i verden som virkelig lider for sin tro. Følgende er hentet fra Åpne Dører:

Egypt: To søstre, Shadya og Bahia Nagy el Sisi, ble arrestert for å ha registrert seg i vielsesattesten som kristne. Søstrene, som begge er analfabeter, var ikke klar over at deres religion ble endret til islam da de var to år gamle. Dette skjedde fordi deres far ønsket å skille seg fra deres mor, noe den koptiske kirke ikke ville tillate. Det er ikke uvanlig at kristne menn i Egypt konverterer til islam av denne grunn. Ifølge nasjonal lov, som er sterkt preget av sharia, skal barna i slike saker ha islam som religion.

Shadya el Sisi ble i 2007 dømt til tre års fengsel, men løslatt etter to måneder. Nylig ble Bahia dømt til tre års fengsel for "forfalskning" av vielsesattesten ved å hevde at hun var en kristen. - Denne avgjørelsen kan føre til at hennes mann må konvertere til islam dersom ikke ekteskapet skal bli erklært ugyldig, siden en kristen mann ikke kan gifte seg med ei muslimsk kvinne i Egypt, sier advokaten hennes. - Deres barn og barnebarn må også gå gjennom livet som muslimer.

Retten til å skifte tro er fastslått i FNs internasjonale deklaresjon for menneskerettigheter (Artikkel 18), men blir ignorert og motarbeidet i flere land - til stor fortvilelse og smerte for mennesker som ønsker å tilhøre den levende og oppstandne Jesus Kristus, men blir tvunget til å tilhøre en annen religion.

Vær med og be en bønn for denne familien, for kristne i Egypt og andre kristne rundt i verden som lider for sin tro.

Endelig ny plate!

Gamle trær kan fortsatt skyte nye skudd 4

"Du blir stadig bedre, hvis du er nysgjerrig og oppdatert. Nysgjerrigheten er noe av det viktigste for en trener, sier Drillo – og avslutter med noen kloke ord: Hvis du føler at du er ferdig utlært, så er du trolig ferdig – men ikke utlært." Drillo til VG

Gamle trær kan fortsatt skyte friske skudd 3

Jeg lurer på om idealismen forsvant der fornuften kvelte undringen. Gud gav oss aldri fornuft for at den skulle erstatte undringen, den vage bevisstheten om at Gud er større, den vanskelige erkjennelsen av at vårt intellekt ikke klarer å romme alle dybdene i Gud - og i hans skaperverk. Fornuften er gitt oss for at vi skal forstå det vi klarer å forstå - og forstå at uansett hvor mye vi forstår, så er alltid Gud større.

Og vi bevarer undringen.

Og i undringen kommer drømmene tilbake. For nå setter ikke våre begrensninger en stopper for drømmene. Vissheten om at Gud er større - alltid større - skaper et håp i oss om at Guds drømmer kan bli virkelighet, i oss og gjennom oss.

I "Sofies verden" sammenligner Jostein Gaarder oss mennesker med lus som befinner seg i pelsen til en kanin. Vi blir født ytterst på hårstråene, med en fantastisk utsikt til en gedigen verden, og det fyller oss med undring og nysgjerrighet. Etter som årene går, beveger vi oss innover i pelsen, mer og mer inn i vårt eget innsnevrede univers, og undringen og nysgjerrigheten avtar. I boken oppfordres vi til å igjen bevege oss ut på hårstråene og bli slått av at verden er så uendelig mye mer enn vi i vår realistiske voksenverden tenkte oss.

Jeg tror vi kan lære av dette også i møte med Gud, og ta et oppgjør med den formen for realisme som drepte drømmene og idealismen.

I "Blue like jazz" skriver Donald Miller:

Jeg snakket med en hjemløs på et vaskeri her om dagen, og han sa at når vi reduserer kristen åndelighet til matematikk, vanhelliger vi Den hellige. Jeg syntes det var svært vakkert og trøstende, for jeg har aldri vært særlig god i matte. Mange av forsøkene våre på å forstå kristen tro legger den bare ut på billigsalg. Jeg kan forstå Guds helhet like lite som det pannekaka jeg lagde til frokost kan forstå hvor innviklet jeg er sammensatt. Det lille vi virkelig forstår, det sandkornet hjernene våre er i stand til å fatte, utsagn som at Gud er god, Gud føler, Gud elsker, Gud vet alt, er nok til å få hjertene våre til å dvele ved Hans majestet og annerledeshet for alltid
(...)
Jeg har lyst til å fortelle deg noe om meg selv som du kanskje vil oppfatte som svakhet. Jeg trenger undring.
(...)
Jeg tror ikke det finnes noen bedre tilbedelse enn undring.

I undringen vekkes beundringen og tilbedelsen. Og det begynner å vokse friske skudd på oss igjen, skudd av nytt liv.

Guds fred.

Gamle trær kan fortsatt skyte nye skudd 2

Jeg lurer på om den manglende idealismen hos store deler av voksengenerasjonen handler om frykt for å mislykkes, frykt for nok en skuffelse over tapte drømmer, nok et fall på vandringen langs håpets vei.
John Ortberg skriver i boken "Hvis du vil gå på vannet må du komme deg ut av båten":

Så lenge vi er små, virker det ikke som om det gjør så mye om vi ikke lykkes. Ingen ettåring sier til seg selv når han snubler under gåtreningen: Det der var dumt og klosset av meg! Jeg var nok ikke skapt til å gå. Jeg vil i hvert fall ikke at noen andre skal se at jeg faller. Jeg får nok heller nøye meg med å krabbe resten av livet enn å oppleve det der enda en gang.
Barn er fullkomment fornøyde med å måtte tåle ustøhet og fall på veien til å lære å gå. Det er derfor vi sier at de stabber omkring.
Men når vi blir eldre, virker det som om vi blir stadig mer redde for å falle. Vi vil heller unngå å falle enn å lære å gå

Du utfordres til å våge å tro på drømmene igjen. For det er bedre å falle en gang eller to enn å aldri lære å gå...

Gamle trær kan fortsatt skyte nye skudd

Det er noen som har funnet ut at tidspunktet i livet der realismen krysser idealismen - eller der hverdagens fornuft overtar for fremtidens lyse drømmer - er vanligst når man er 28-29 år. Modenhet, derimot, oppstår når realismen og ikke bytter plass, men går hånd i hånd i ens liv.

Det er en som har sagt at det feigeste man kan gjøre er å falle sin ungdoms idealisme i ryggen... ("Det var bare noe vi trodde på da vi var unge og naive. Nå vet vi bedre - og har sluttet å håpe...")

Kan jeg få komme med en innstendig bønn til oss? Ta vare på idealismen! Drøm om en bedre verden. Drøm om at det umulige kan skje. Drøm om at Gud kan sprenge grenser. Drøm om at du kan gå på vannet. Ikke la hverdagens fornuft hindre troen på at Gud "kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår." (Ef.3,20)

Og dersom du opplever at idealismen, brannen, gløden, drømmene, har sluknet; det er aldri for sent. Gamle trær kan fortsatt skyte nye skudd.

Eller for å si det med Bjørn Eidsvåg:
"Du og eg har en gammel drøm
en drøm som aldri dør
Og me skal visa heila verden
det kan bli bål av gamle glør
og bålet skal varme og brenna
og isen skal smelta ned
tru og håp skal me tenna
for fred" (fra "Bjørns beste", 1985)

Hokus pokus krokus!

Det er fantastisk med vår! Sola begynner å varme, dagene blir lengre og snøklokker og krokus spretter opp av jorden - eller "hokus pokus" som vår sønn kalte krokusen. Jeg prøvde å korrigere ham, men har funnet ut i ettertid at han hadde mer rett en jeg først tenkte.

For hver vår skjer det et under, og krokusen er et av de første tegnene på dette underet: Nytt liv bryter frem fra den tilsynelatende døde jorda.

Etter en høst med dødsprosess og nedbrytning og en vinter med fravær av liv, er det like fantastisk hvert år å observere at vinteren var ikke slutten på alt liv. Det kom en vår i år også.

Etter hvert er vi så vant til dette at vi tar det som en selvfølge.

Et lite tankeeksperiment:

Du havner på jorden for første gang en maidag som 20-åring. Du har aldri før opplevd en nydelig vårdag med sol og bjørk som skyter skudd, og du synes det er fantastisk. Etter som dagene går, skjer det endringer. Sola blir varmere, nye blomster dukker opp og du synes livet blir bedre og bedre. Du nyter sommeren fullt ut og har ikke tanke for annet enn tiden akkurat nå.

En dag kommer det en kvinne til deg og forteller at sommeren nærmer seg slutten. Det er på tide å starte planleggingen for hvordan du skal klare deg gjennom vinteren. For deg oppleves dette bare som dommedagsprat. Sola skinner fortsatt, vannet er varmt og du sender henne bort. Hun forstyrrer sommerdagen din.

En stund senere merker du at dagene blir kortere og kaldere. Bladene på trærne blir gule og røde og blomstene dør. Du lurer litt på hva dette er, men bekymrer deg ikke nevneverdig, for eplene som kommer frem på trærne er gode nok til å gjøre denne dagen også god. En mann kommer og forteller deg at det er på tide å høste inn mat, ellers overlever man ikke når vinteren kommer. Du blir irritert over det mennesket som bryter inn i privatlivet ditt og sender ham også bort. Det gjelder å leve nå uten tanke på fremtiden!

Det går ikke så veldig mange dagene før du begynner å ane at høsten går mot slutten. Alt rundt deg vitner om at livet er i ferd med å ebbe ut. Bladene faller av trærne, nettene blir lengre og lengre og det er kaldt. Flere mennesker rundt deg forteller deg at dette ikke er slutten på alt liv. Etter vinteren kommer det en vår, men - og det er et viktig men - du må forholde deg til livet på en måte som gjør at du får oppleve denne våren. Ellers dør du.

Hva gjør du da?
Du benekter det både mennesker og naturen forteller deg, og prøver å nyte dagen så godt du kan uten å forholde deg til dommedagsprat om fremtiden - og du dør.

Du får panikk og forsøker å bygge et hus og samle mat til å klare deg gjennom vinteren - men du oppdager at du ikke klarer det selv. Du gir opp - og dør...

Eller du kan lytte til menneskene rundt deg som forteller deg noe ekstremt viktig, noe som gjør den store forskjellen på liv og død:
I dette landet handler ikke forberedelsene om å lage seg hus og skaffe seg mat på egenhånd. For det er ikke mulig her. Materialene menneskene har tilgang til klarer ikke å beskytte mot vinteren, og maten varer ikke så lenge.

Men kongen i landet har laget et hus for alt folket, med ly for vinterens kulde og snø og med nok mat til alle som vil.

Håpet vekkes hos deg igjen. Kanskje ikke vinteren er det siste? Kanskje det er en mulighet for å oppleve en ny vår i landet?

Hva må til for å få komme inn hos denne kongen? lurer du på. Du har ingen penger å betale med, heller ikke noen bidrag til matforrådet.

Det er en gave, får du høre. Bare henvend deg til kongen, innrøm at du ikke klarer det selv og be om hjelp, så slipper du inn. Han har bygd huset og han har skaffet maten. Vi får komme inn gratis. Kongen har betalt en høy pris for dette, men for oss er det gratis.

Du takker ja til gaven og får oppleve en ny vår.

For godt til å være sant?

Paulus' brev til Efeserne:
Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder. 2 Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. 3 Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen under Guds vrede, vi som de andre.
4 Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, 5 gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. 6 I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham. 7 Slik ville han i de kommende tider vise hvor overstrømmende rik han er på nåde og hvor god han er mot oss i Kristus Jesus. 8 For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. 9 Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.

Forhold deg til Jesus på en måte som gjør at du får oppleve det evige livet. For livet her er ikke det siste.

God vår!

Lærdom fra Pinocchio

Jeg har nettopp sett Pinocchio (jada, jeg synes det er en god måte å bruke en søndag ettermidag :)), og en tanke har slått meg. Når feen gir liv til dukken Pinocchio, får han beskjed om at hvis han tar gode valg i livet, vil han bli et menneske. Filmen viser at Pinocchio foretar flere gale valg, nesen vokser og han blir mer og mer likt et esel. Jeg skal ikke dvele med de negative virkningene, men den positive konsekvensen av gode valg slo meg - han blir et menneske.

Jeg tror faktisk Pinocchio kan lære oss mennesker noe. Å foreta gode valg gjør oss til mennesker. I våre kristne sammenhenger blir ofte det åndelige betont som det viktige, mens det menneskelige blir sekundært (selv om de færreste vil gå så langt som gnostisismen og gjøre det kroppslige, det materielle, det menneskelige til noe negativt). Faren med en slik holdning, er at dersom vi skal vokse i livet med Gud, søker vi det åndelige - for vi ønsker å bli åndelige mennesker - og umerkelig blir det til en motsats til det menneskelige. Vi fjerner oss fra livet. Vi fjerner oss fra det menneskelige. Og vi fjerner oss fra mennesker som Gud søker for å gjenopprette relasjonen med.

Å foreta gode valg i livet, gjør oss ikke mer åndelige. Det gjør oss mer menneskelige, mer lik de menneskene Gud opprinnelig hadde tenkt at vi skulle være. Og i det menneskelige ligger både det kroppslige, det sjelelige og det åndelige.

I "Hviskinger fra katakombene" skriver Magnus Malm:

(...) dreier det seg om troen på at det guddommelige og det menneskelige er forent i Kristus. Ettersom han er sann Gud og sant menneske, har han vist at Gud velger det menneskelige som kontaktflate mot mennesket. Han kaller oss ikke til å bryte opp fra det menneskelige for å søke Gud et annet sted, det være seg i intellektuelle resonnementer, karismatisk ekstase eller utenomspråklig tomhet. Han har valgt å møte oss i det menneskelige.

Ønsker du et liv i Jesu fotspor? Bli menneske. Eller som Stefan Gustavssons bok sier: "Gjør som Gud - bli menneske."

Abort og Obama

Nå er det kanskje litt passé å snakke om Obama og veivalget amerikanerne gjorde under valget i fjor. Likevel kan det være nyttig å reflektere litt over hva som egentlig skjedde. Spesielt nå som den største begeistringen og beundringen over Obama muligens har lagt seg.

I en artikkel på dagenmagazinet.no i dag kritiserer Ludvig Nessa KrF for deres hyllest til Obama. Til tross for at man sikkert kan mene mye om Nessa og jeg er medlem i KrF, mener jeg at han har et viktig poeng. Hvordan i all verden kan så mange mennesker falle så nesegrus av beundring for en mann som har et menneskesyn som reduserer ufødte barns verdi til et minimum?

Det som kompliserer bildet ganske mye, er at han blant annet har et syn på miljø og krigføring som i større grad samsvarer med de kristne verdiene, etter min mening. Han er også en fantastisk kommunikator, og det er sannelig på tide at hudfargen ikke skulle hindre noen i å bli president.

Men forsvarer noe av dette at man lager lover som gjør abort til en grunnleggende rett, på lik linje med ytringsfriheten? Kan hans dyktighet, sjarm eller snuoperasjon for å få USA på beina igjen unnskylde at man benekter at et ufødt barn er et fullverdig liv med rett på beskyttelse? Er det i det hele tatt noen spørsmål som er viktigere enn å forsvare de forsvarsløse, å være en stemme for de stemmeløse?

At man ikke likte Bush, eller mer saklig - var sterkt uenig med ham - er ikke god nok grunn til å omfavne en abortforkjemper.

Forøvrig er det kanskje på tide å hente frem igjen denne glemte saken her i Norge også, vi som ønsker å fremstå som et humant, menneskerettighetsforkjempende land?

For
"Selvbestemt" abort er inhumant - fordi det dreper ufødte mennesker.
"Selvbestemt" abort er inhumant - fordi det legger ansvaret for dette livet over på kvinnen som måtte bære ansvaret for valget - selv om andre mennesker eller samfunnet påvirket valget.
"Selvbestemt" abort er inhumant - fordi det reduserer livets verdi og fører til at det er de vellykkede eller heldige som får leve.
"Selvbestemt" abort er inhumant - for det gir ikke rom for de stemmene fra kvinner som angrer og trenger nåde. Fordi de har jo ikke gjort noe galt, får de høre...
"Selvbestemt" abort er inhumant - for når vi benekter den synden som er blitt gjort, hindrer vi mennesker gjenopprettelse og nåde - og vi får et nådeløst samfunn.

Jeg er klar over at vi abortmotstandere oppleves som nådeløse - og kanskje noen ganger med rette.
Vårt standpunkt bør i mye større grad føre til at vi tar ansvaret for alle parter som blir berørt av at barn blir båret frem, med omsorg, støtte og praktisk hjelp.
Og vi bør i vårt standpunkt bli mye tydeligere på Guds nåde som kommer med gjenopprettelse til ethvert menneske som vil ta imot hans tilgivelse - og bli fullkommen ren.

"Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren.
Om deres synder er som purpur,
skal de bli hvite som snø;
om de er røde som skarlagen,
skal de bli hvite som ull." Jes.1,8

På den måten kan vår snakk om livsverd bli mer enn tomme ord.

To bønner om selvbilde og Gudsbilde

O Gud -
ikke som et bilde av verdens splittede idealer
men som Ditt vesens enkle ikon
ikke som mine omgivelser oppfatter meg
men som Du har skapt meg
ikke som mine foreldres bilde av meg
men som Du evig ser meg
ikke som jeg selv ønsker å være
men som Du vet at jeg er
- la meg uten frykt tre fram med alt jeg er
for alt det Du er
og bli der, i Din kjærlighet



O Gud -
ikke som den tidsånden vil gjøre deg til
men som Din kirke til alle tider har bekjent Deg
ikke som jeg i min selvopptatthet ønsker at Du er
men som Du har åpenbart Deg i Ditt Ord
ikke som jeg i mine mørkeste stunder frykter at Du er
men som Du i Din Sønn har vist Deg å være
ikke som min forestilling om Deg
men som Du er i Deg selv
- tre inn i mine begrensninger
og opplys hele mitt vesen
med Ditt guddommelige nærvær

Fra "De stumme bildene" av Magnus Malm

Hvem skal kirken betale lønn til?

Neil Cole spør i sin blogg om hvem kirken skal betale lønn til? Kan det være slik at vi er drevet av ansatte i større grad enn Gud opprinnelig hadde tenkt. Han skriver:

Have we hurt the church by making her responsible to employ her leaders like a business? I believe the answer to this question is yes, in many ways. Besides draining her of resources, perhaps the worst detriment is how we have segregated the body into a professional class that does the ministry and a nonprofessional class that works hard to pay them.

Noe å tygge på...

Alle vil til himmelen, men ingen vil dø

På vl.no står det i dag en artikkel om vårt møte med døden. Hvordan forholder vi oss til den, ikke minst vi kristne som mener at livet fortsetter og blir mye bedre etterpå? Hvorfor er det slik at vi frykter døden når vi tror at vi skal møte Jesus og all smerte er fjernet bort?
Mange kristne skammer seg over sin frykt for døden, sier artikkelen. Og religionspsykolog Gry Stålsett uttaler:

– Det har med en forestilling om å være en riktig kristen. Å være perfekt er et ideal i samfunnet vårt. For en del kristne oppleves dette enda sterkere.
– I den kristne tro skal livet etter døden være noe å se fram mot, men mange blir skamfulle når de kjenner på tvil og frykt om det som kommer til å møte dem. Andre er redde for døden fordi de ikke føler seg god nok for den Gud de tror på. Selv om Gud er kjærlig og god, kan det indre gudsbildet være strengere.

Døden er ikke det jeg går og tenker masse på, men av og til slår det meg at dette livet ikke er evig, og døden kommer før eller siden til å møte meg også.

Jeg liker ikke tanken...

Og jeg tenker av og til at jeg burde like tanken. For da skal jeg møte Jesus og alt kommer til å være perfekt.

Forstår du litt av tankene mine, er denne artikkelen god. Rune Stray ved Institutt for sjelesorg på Modum Bad sier at å bli venn med døden er ikke en tanke som er et forbilde i Guds ord og i den kristne tro.

Døden er vår mektigste fiende, det gjelder om man er kristen eller ei. Kristendom­ handler om et vennskap med han som overvant døden. Jesus­ hadde selv dødsangst i Getsemane. Svetten falt som blod til jorden. For kristne er det selvfølgelig godt å oppleve at man dør med fred og sovner inn, men det er ikke avgjørende for frelsen. Det handler om hvem man har tatt sin tilflukt til. Angst eller fred er underordnet.

Det er godt sagt. Og han trekker frem et eksempel som en tysk teolog en gang brukte. Om Sokrates som tømte giftbegeret med et resignert smil og Jesus som hadde en angst idet han døde.

– På Sokrates tid var det å være suveren i dødsprosessen et ideal. Men den tyske teologen fremholder at mens Sokrates er en lærer, er Jesus en frelser. Sokrates overvant kanskje dødsprosessen, men Jesus overvant døden.

Det handler ikke om å glede seg til himmelen eller å frykte å dø. Det handler om hvem man har tatt sin tilflukt til.

Tørst og frykt

Til alle tider har Jesus vært en person som skaper reaksjoner. Det er umulig å forholde seg likegyldig til enhver som kommer i nærheten av ham. To vanlige reaksjoner er frykt eller tørst. Frykten for avvisning, tørsten etter aksept og tilhørighet.
Frykten for fordømmelse, tørsten etter tilgivelse.
Frykten for å miste kontrollen, tørsten etter noen som kan bære ens liv

Spørsmålet blir om det er frykten eller tørsten som vinner.

I "Sølvstolen" forteller C.S.Lewis om Jill som kommer frem til en elvebredd, fryktelig tørst:

Men selv om synet av elven gjorde henne ti ganger tørstere enn før, styrtet hun ikke fram for å drikke. Hun stod like stille som om hun var blitt forvandlet til stein med munnen på vidt gap. Og hun hadde en god grunn. Like ved bredden på denne siden av elven lå løven.

Den lå med løftet hode og de to forpotene strakt ut foran seg, akkurat som løvene på Trafalgar Square. Hun visste med en gang at den hadde sett henne, for øynene så rett inn i hennes før de så en annen vei - som om løven kjente henne ganske godt og ikke hadde særlig høye tanker om henne.

"Hvis jeg løper min vei, kommer den etter meg på et øyeblikk," tenkte Jill. "Og hvis jeg går videre, kommer jeg til å havne rett i løvegapet." Men hun kunne ikke ha rørt seg selv om hun hadde prøvd, og heller ikke kunne hun ta øynene sine bort fra den. Hun var ikke sikker på hvor lenge hun stod slik, men det virket som timer. Og hun ble så tørst at hun nesten syntes det ikke gjorde noe at hun ble spist av en løve hvis hun bare var sikker på å få en munnfull vann først.

"Hvis du er tørst, er det bare å drikke."

Det var de første ordene hun hadde hørt siden Eustace hadde snakket til henne på kanten av stupet. Et øyeblikk så hun seg rundt mens hun lurte på hvem som hadde snakket. Så sa stemmen igjen: "Kom og drikk hvis du er tørst." Naturligvis husket hun det Eustace hadde salgt om talende dyr i den andre verdenen, og hun forstod at det var løven som snakket. Dessuten hadde hun denne gangen sett at den rørte på leppene, og stemmen minnet ikke om en menneskestemme. Den var dypere, villere og kraftigere, en slags fyldig, gyllen stemme. Den gjorde henne ikke mindre redd enn hun hadde vært før, men den gjorde henne redd på en annen måte.

"Er du ikke tørst?" spurte løven.
"Jeg dør av tørst," svarte Jill.
"Drikk da," sa løven.
"Kan jeg - kunne du - har du noe imot å flytte deg mens jeg drikker?" sa Jill.

Til det svarte løven bare med et blikk og en lav knurring. Da Jill stirret på den ubevegelige skikkelsen, forstod hun at hun like godt kunne ha bedt hele fjellet om å flytte seg til side fordi det passet henne.

Den forlokkende rislingen fra vannet gjorde henne nesten gal.
"Vil du love at du ikke gjør noe hvis jeg går bort til elven?" sa Jill.
"Jeg lover aldri noe," sa løven.
Jill var så tørst at hun var kommet et skritt nærmere uten at hun merket det.
"Spiser du piker?" spurte hun.
"Jeg har svelget både piker og gutter, kvinner og menn, konger og keisere, byer og kongeriker," sa løven. Den sa ikke dette som skryt, heller ikke som om den var lei seg eller sint. Den sa det bare.

"Jeg tør ikke komme og drikke," sa Jill.
"Da kommer du til å dø av tørst," sa løven.
"Å kjære!" sa Jill og tok enda et skritt nærmere. "Jeg går ut fra at jeg må lete etter en annen elv da."
"Det fins ingen annen elv," sa løven.

Det falt ikke inn at hun skulle mistro løven - ingen som hadde sett det alvorlige løvansiktet, kunne gjøre det - og tankene hennes bestemte seg plutselig helt av seg selv. Dette var det verste hun noen gang hadde gjort, men hun gikk mot elven, sate seg på kne og begynte å øse opp vann med hånden. Det var det kaldeste, mest forfriskende vannet hun noensinne hadde smakt. Hun behøvde ikke drikke mye av det, for det slukket tørsten med én gang.

I magasinet Strek kommenterer Magnus Malm dette avsnittet slik:

Kanskje den avgjørende hindringen for å bli kent med Jesus ikke er at han skjuler seg - men at vi er redde for å komme for å komme for nær ham. Og dermed miste kontrollen. Dét skrittet tar vi ikke før tørsten har vokst seg sterkere enn frykten.

Dersom frykten overtar tørsten, kommer du til å dø av tørst. Og det finnes ingen annen elv.

Kamp mot avkristning eller for evangeliet...?

I DagenMagazinet står det en artikkel om noen som arrangerer et folkemøte mot avkristningen i Norge.

Jeg lurer på om ikke det er på tide å slutte å kjempe mot avkristningen og heller begynne å kjempe for evangeliet...

"Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket." Konfucius

Facebookalternativ...

For en tid fikk jeg denne mailen (tror den må karakteriseres som spam...):


Og jeg tenker: Nei, nei, nei... (lettere oppgitt)

Vi kristne er alt for flinke til å lage subkulturer som fjerner oss fra de menneskene vi er satt til å være blant og dele budskapet om Jesus med. Denne gangen er det et Facebookalternativ. Dermed satser vi på å fjerne mennesker fra relasjonene som knyttes på Facebook og skape et eget lukket samfunn for oss kristne. Kanskje bare det er en fortsettelse av vår måte å tenke og være menighet på? Vi holder på med vår greie som opptar vår tid, våre penger og vår oppmerksomhet - mens verden rundt oss ikke kjenner Jesus, verdens frelser.

Lurer på hva neste blir? Den kristne matvarekjeden "Levende brød"? Den kristne dyreparken "Noahs ark"? Den kristne fotballklubben "Opprykkskameratene"?