Den selektive medfølelsen eller Frans av Assisis bønn.-

Tankevekkende innspill fra misjonær på GF til Normisjon, her gjengitt i lederen i DagenMagazinet

"Misjonæren opplevde at det for kvar gong han var heime, var det vanskelegare i nå inn i nærmiljøet med situasjonen for dei fattige han levde blant ute. Informasjonen aukar, men evna til å ta inn over seg det ein vert informert om, minkar. Med det minkar også engasjementet for dei fattige, og engasjementet for sin eigen situasjon aukar."

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i beskrivelsen. Det er så mye å forholde seg til at man utvikler en svært selektiv medfølelse. De fattige, utstøtte og lidende må skrike for at jeg skal høre dem, bildene må bli groteske for at jeg skal bli berørt og historiene hjerteskjærende for at jeg skal bry meg.

Hva med de lidende som ikke får en kameralinse på seg? Hva med konfliktene, sult- og naturkatastrofene som ikke får overskiftene i media? Angår de ikke oss?

Hvordan skal vi bli befridd fra denne lammelsen?

Kanskje det kan starte med å gjøre denne bønnen fra Frans av Assisi til vårt liv?

Herre!
Gjør meg til et redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hat råder,
La meg bringe forlatelse der urett er begått,
La meg skape enighet der uenighet råder,
La meg bringe tro der tvil råder,
La meg bringe sannhet der villfarelse råder,
La meg bringe lys der mørket ruger,
La meg bringe glede der sorg og tyngsel råder!

Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste,
Ikke så meget å bli forstått som å forstå,
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom å gi man får,
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv,
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til evig liv.

Kledd i Kristus - Første Mosebok kap.3

Allerede i de første kapitlene av Det Gamle testamentet møter vi ord som peker frem mot Jesus.

Det er rett etter syndefallet, verden er infisert av djevelens gift, fellesskapet med Gud er ødelagt, renheten i mennesket er nå borte.

Og det er mørkt.

Midt i dette mørket kommer en liten lysstripe av håp til Adam og Eva. De hadde ødelagt alt, og de visste det. Guds hellige, rettferdige vrede var over dem og de ble sendt ut av hagen. Men før de blir sendt ut, gir Gud dem noe på veien - noe som forteller om hans omsorg for menneskene.

Herren Gud laget klær av skinn til Adam og hans hustru og kledde dem med. 1.Mos.3,21

Etter at Adam og Eva hadde fulgt slangens oppfordring og spist av frukten på treet, ble deres øyne åpnet - og de så sin nakenhet og sin skam. For å skjule dette, prøver de å dekke seg til med fikenblad. Det er utrolig hvor godt denne handlingen avslører vår evige hjelpeløse kamp for å dekke oss til, skjule våre synder, rette opp i våre egne feil. Som om noen fikenblad skulle overbevise Gud... Som om våre gode gjerninger, kristne kostymer, skulle imponere Den Allmektige.

Gud ser. Han ser gjennom fikenblader og egeninnsats og avslører oss.

Og Gud handler. Han kler Adam og Eva med klær som han har laget, som han er fornøyd med. For å få gode nok klær, måtte det gå et liv tapt.

Vi har også fått klær av Gud. Vi er ikledd Kristus, hans renhet og hellighet. Og for å få disse klærne, måtte Kristus dø.

Utkastelsen fra Edens hage er nå reversert. Adam og Eva ble avslørt, kledd og kastet ut av Edens hage. Vi blir avslørt, kledd og ført inn igjen i fellesskap med Gud - inn i hans rike, et evig rike uten smerte, uten relasjonsbrudd, uten falskhet, uten urettferdighet, uten ensomhet.

Gud har laget klær til deg.

Tilbake til Det Gamle testamentet

Endeløse ættelister, rigide lover, brutale kriger og uforståelige profetier?
eller
Ord som gir liv. Ord som skaper håp. Ord som fører oss inn i fellesskap med den treenige Gud?

Det Gamle testamentet er ganske utfordrende å forholde seg til. Det møter oss med en historie som inneholder mange flere farger og elementer enn vi er vant til å forholde oss til, og flere av dem er tilsynelatende uforenlig med den nådige, omsorgsfulle og kjærlige Gud vi møter i Det Nye testamentet.

Jeg tror vi gjør denne delen av Bibelen - som faktisk er den største delen - urett ved å foreta en rask dom og avvisning av den.
Kan det være at vi leser historiene med vår kulturs briller, og dermed mistolker store deler av den?
Kan det være at vi i vår tabloide hverdag har mistet evnen til å se ting flerdimensjonalt? Dermed blir det problematisk å forholde seg til Guds vrede og Guds kjærlighet samtidig. Det blir vanskelig å forstå at Gud møter oss med både sin nidkjære hellighet og kjærlige farsomsorg.

Så velger vi, om ikke bevisst, å unngå Det Gamle testamentet, eller i det minste nedvurdere det som noe annenrangs i forhold til Det Nye testamentet.

Da Paulus satt fengslet i Roma og nærmet seg avslutningen av sitt liv, skriver han et brev til Timoteus, som han tidligere har omtalt som "mitt ektefødte barn i troen" (1.Tim.1,2). Man merker at brevet er fylt opp av de siste, viktige ord til en som skal føre evangeliet videre til nye steder og nye generasjoner. Mot slutten av brevet kommer han med en påstand som er verd å stoppe litt opp for:

Helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skriftene, de som kan gi deg visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus. 2.Tim.3,15

Hvilke hellige skrifter snakker Paulus om? Det kan ikke være Det Nye testamentet, for selv om brevene var skrevet da og mest sannsynlig noen av evangeliene, hadde ikke Timoteus kjent dem fra han var et lite barn. Det må være Det Gamle testamentet Paulus sikter til, og - dette er viktig: de kan gi deg visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus.

Jeg tror det er på tide å gjenvinne Det Gamle testamentet som en sentral del av vårt fellesskap med Gud. Det er verd å bryne sin tro på noen av de vanskelige møtene vi opplever når krigene, smertene og Guds vrede slår mot vår såkalt "humane" hverdag.

Og midt i vår kamp med et mye bredere og dypere Gudsbilde, stiger Kristus ut av linjene, viser oss noe av Messiaslengselen hos jødene, drømmen om en frigjører, en tilgiver, en konge - og fyller oss med takknemlighet for at vi har møtt Ham. Vi har blitt satt fri av ham, vi har blitt tilgitt av ham, han er blitt vår bror, vår Herre og vår konge.

...når du deler ditt brød med den som sulter...

Jeg tror bibelen er ment å leves ut...

Det er en ubehagelig overbevisning. For bibelen utfordrer så til de grader til et oppgjør med selvsentrering, ignorering av urettferdighet og et (over)forbruk som øker fattigdommen i verden.

Samtidig er det en god overbevisning. For da vet jeg at det er noe utenfor oss som har større tanker for våre liv, som har fredstanker, som vil gi fremtid og håp. Det er en Gud som ikke sitter stille og ser på uretten, men kommer med sitt rike midt i blant oss - og kaller sitt folk til å leve Gudsrikelivet ut midt i verden:

Er dette den faste jeg vil ha:
en dag da mennesket plager seg selv,
henger med hodet som sivet,
kler seg i botsdrakt og ligger i aske?
Kaller du dette for faste,
er det en dag etter Herrens vilje?

Nei, slik er fasten som jeg vil ha:
at du løslater dem som med urett er lenket,
sprenger båndene i åket
og setter de undertrykte fri,
ja, bryter hvert åk i stykker,

at du deler ditt brød med dem som sulter,
og lar hjemløse stakkarer komme i hus,
at du sørger for klær når du ser en naken,
og ikke svikter dine egne.

Da skal ditt lys bryte fram
som når dagen gryr,
dine sår skal snart leges og gro.
Din rettferd skal gå foran deg
og Herrens herlighet følge etter deg.

Da skal Herren svare når du kaller på ham,
når du roper om hjelp, skal han si: «Her er jeg!»
Når du tar bort hvert tyngende åk,
når du holder opp med å peke fingrer
og tale ondskapsfullt om andre,

når du deler ditt brød med den som sulter,
og metter den som lider nød,
da skal lyset renne for deg i mørket,
og natten skal bli som høylys dag.

Herren skal alltid lede deg
og mette deg i det tørre land.
Han skal gi deg nye krefter,
så du blir lik en vannrik hage,
ja, som et kildevell
der vannet aldri svikter.
Jes.58,5-11

Tilbake til historien - Guds historie

Jeg tror historiefortelling er undervurdert. Ikke minst i kjølvannet av opplysningstiden og rasjonalismen - og modernismen - der alt skulle analyseres og forstås. I denne perioden vokste også den systematiske teologien frem, og både den akademiske teologiutdannelsen og vår trosopplæring i menighetene har i etterkant blitt mer sentrert rundt strukturert kunnskap.
Det blir fort teoretisk og livsfjernt.

Det er interessant å se at når Gud skulle formidle sitt budskap til menneskene, gjorde han det ved hjelp av en historie. Historien starter med "I begynnelsen skapte Gud..." og avslutter med en beskrivelse av evigheten der ondskapen er overvunnet, smertene er borte, tårene er tørket og livet, gleden og kjærligheten strømmer over.

Klimakset for Guds historie, er når Ordet ble menneske (Joh.1). Jesus Kristus, med sine gjerninger, sin undervisning og hele sitt liv, fortalte historien om en Gud som ønsket å vinne tilbake menneskene til seg, og derfor gav Kristus til å sone våre synder.

Jeg er ikke imot læresetninger og strukturert kunnskap, men de er kun brukbare så lenge de hjelper oss til å forstå historien, til å forstå relasjonen, til å forstå invitasjonen Gud kommer med.

La oss igjen søke å bli historiefortellere, med våre ord og i våre liv, om Han som kommer med gjenopprettelse.

"Når de første kristne samles i oldkirken, gjør de det først rundt den levende fortellingen om Jesus Kristus og hvordan Han forandrer menneskers liv. Evangeliet kommer ikke først og fremst i form av informasjon, men som en invitasjon." Truls Åkerlund

Veiviserens exit

En gang hjalp han andre å finne veien. Han har sluttet med det nå. Det er egentlig ganske trist.

Tanker ved et veikryss.

Min tid som ansatt i Bergens Indremisjon nærmer seg slutten, og det er tid for å se seg tilbake. Åtte år som ungdomssekretær har gitt mange gleder, utfordringer, frustrasjoner, grunner for å be om unnskyldning og, ikke minst, mange grunner for takknemlighet. Tusen takk for all forbønn, omsorg, kjærlighet som jeg har møtt i min tjeneste. Jeg er dypt takknemlig for det.

Dette har vært en tid der jeg har møtt og vært sammen med mange mennesker, mennesker jeg har blitt glad i, mennesker jeg har diskutert med, mennesker jeg har såret og blitt såret av, mennesker som har lært meg mye. Egil Svartdahl sa noe slikt som at kunnskap ikke burde måles etter hvor mange bøker man har lest, men etter hvor mange mennesker man har møtt. Han har et poeng, og jeg er takknemlig for hvert eneste menneske jeg har møtt disse årene. Måtte vi få nåde til å se Kristus i hverandre og gjenspeile Kristus til hverandre.

Hvor går så veien videre for Betlehem? Det er ikke min oppgave å peke ut, men jeg har lyst til å peke på fire veivisere – hentet fra Korsveibevegelsen.

1. Søke Jesus Kristus
Det er vårt kall som kristne. Vi er kalt til å følge Jesus, være der han er, gå dit han går, bli preget av hans liv, hans ord og gjerning. Aldri glem det. Vårt kall er ikke å bygge forsamling. Vårt kall er heller ikke å drive misjon. Vårt kall er å følge Jesus – så vil han gjøre oss til menneskefiskere.
2. Bygge fellesskap
Å følge Jesus kan vi ikke gjøre som enkeltindivider. Vi er frelst til å tilhøre en familie, til å være en gren på treet, et lem på legemet. Fellesskap bygges der mennesker kommer nær hverandre, i kjærlighet og ærlighet.
3. Leve enklere
Mens Korsvei her tar et nødvendig oppgjør med vår forbrukerkultur, tar jeg meg friheten til å dreie fokuset litt over på fellesskapsbyggingen vår. Jeg tror vi trenger å finne hvilepulsen igjen, å forenkle arbeidet vårt, rydde bort alt som tar tid og fokus bort fra vårt sentrum og vårt oppdrag: Å følge Jesus og gjøre andre mennesker til etterfølgere.
4. Fremme rettferdighet
Det handler om å vende blikket utover, å se at vi er velsignet til å være en velsignelse for andre, å fremelske en livsstil som fremmer rettferdig fordeling og ikke minst fører andre mennesker til ham som er vår rettferdighet, Jesus Kristus.

Må Gud velsigne oss til å være et fellesskap som ser Kristus i hverandre og som gjenspeiler Kristus til hverandre og ut til verden.

Guds fred.

Shane Claiborne i Vårt Land - ett år på etterskudd...

Jada, jeg er litt på etterskudd, men denne artikkelen i Vårt Land er verd å lese. Det er et kort møte med Shane Claiborne, forfatter av den enormt utfordrende boka Den uimotståelige revolusjonen og hovedtaler på årets Korsvei-festival.