Gamle trær kan fortsatt skyte nye skudd 2

Jeg lurer på om den manglende idealismen hos store deler av voksengenerasjonen handler om frykt for å mislykkes, frykt for nok en skuffelse over tapte drømmer, nok et fall på vandringen langs håpets vei.
John Ortberg skriver i boken "Hvis du vil gå på vannet må du komme deg ut av båten":

Så lenge vi er små, virker det ikke som om det gjør så mye om vi ikke lykkes. Ingen ettåring sier til seg selv når han snubler under gåtreningen: Det der var dumt og klosset av meg! Jeg var nok ikke skapt til å gå. Jeg vil i hvert fall ikke at noen andre skal se at jeg faller. Jeg får nok heller nøye meg med å krabbe resten av livet enn å oppleve det der enda en gang.
Barn er fullkomment fornøyde med å måtte tåle ustøhet og fall på veien til å lære å gå. Det er derfor vi sier at de stabber omkring.
Men når vi blir eldre, virker det som om vi blir stadig mer redde for å falle. Vi vil heller unngå å falle enn å lære å gå

Du utfordres til å våge å tro på drømmene igjen. For det er bedre å falle en gang eller to enn å aldri lære å gå...

Gamle trær kan fortsatt skyte nye skudd

Det er noen som har funnet ut at tidspunktet i livet der realismen krysser idealismen - eller der hverdagens fornuft overtar for fremtidens lyse drømmer - er vanligst når man er 28-29 år. Modenhet, derimot, oppstår når realismen og ikke bytter plass, men går hånd i hånd i ens liv.

Det er en som har sagt at det feigeste man kan gjøre er å falle sin ungdoms idealisme i ryggen... ("Det var bare noe vi trodde på da vi var unge og naive. Nå vet vi bedre - og har sluttet å håpe...")

Kan jeg få komme med en innstendig bønn til oss? Ta vare på idealismen! Drøm om en bedre verden. Drøm om at det umulige kan skje. Drøm om at Gud kan sprenge grenser. Drøm om at du kan gå på vannet. Ikke la hverdagens fornuft hindre troen på at Gud "kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår." (Ef.3,20)

Og dersom du opplever at idealismen, brannen, gløden, drømmene, har sluknet; det er aldri for sent. Gamle trær kan fortsatt skyte nye skudd.

Eller for å si det med Bjørn Eidsvåg:
"Du og eg har en gammel drøm
en drøm som aldri dør
Og me skal visa heila verden
det kan bli bål av gamle glør
og bålet skal varme og brenna
og isen skal smelta ned
tru og håp skal me tenna
for fred" (fra "Bjørns beste", 1985)

Hokus pokus krokus!

Det er fantastisk med vår! Sola begynner å varme, dagene blir lengre og snøklokker og krokus spretter opp av jorden - eller "hokus pokus" som vår sønn kalte krokusen. Jeg prøvde å korrigere ham, men har funnet ut i ettertid at han hadde mer rett en jeg først tenkte.

For hver vår skjer det et under, og krokusen er et av de første tegnene på dette underet: Nytt liv bryter frem fra den tilsynelatende døde jorda.

Etter en høst med dødsprosess og nedbrytning og en vinter med fravær av liv, er det like fantastisk hvert år å observere at vinteren var ikke slutten på alt liv. Det kom en vår i år også.

Etter hvert er vi så vant til dette at vi tar det som en selvfølge.

Et lite tankeeksperiment:

Du havner på jorden for første gang en maidag som 20-åring. Du har aldri før opplevd en nydelig vårdag med sol og bjørk som skyter skudd, og du synes det er fantastisk. Etter som dagene går, skjer det endringer. Sola blir varmere, nye blomster dukker opp og du synes livet blir bedre og bedre. Du nyter sommeren fullt ut og har ikke tanke for annet enn tiden akkurat nå.

En dag kommer det en kvinne til deg og forteller at sommeren nærmer seg slutten. Det er på tide å starte planleggingen for hvordan du skal klare deg gjennom vinteren. For deg oppleves dette bare som dommedagsprat. Sola skinner fortsatt, vannet er varmt og du sender henne bort. Hun forstyrrer sommerdagen din.

En stund senere merker du at dagene blir kortere og kaldere. Bladene på trærne blir gule og røde og blomstene dør. Du lurer litt på hva dette er, men bekymrer deg ikke nevneverdig, for eplene som kommer frem på trærne er gode nok til å gjøre denne dagen også god. En mann kommer og forteller deg at det er på tide å høste inn mat, ellers overlever man ikke når vinteren kommer. Du blir irritert over det mennesket som bryter inn i privatlivet ditt og sender ham også bort. Det gjelder å leve nå uten tanke på fremtiden!

Det går ikke så veldig mange dagene før du begynner å ane at høsten går mot slutten. Alt rundt deg vitner om at livet er i ferd med å ebbe ut. Bladene faller av trærne, nettene blir lengre og lengre og det er kaldt. Flere mennesker rundt deg forteller deg at dette ikke er slutten på alt liv. Etter vinteren kommer det en vår, men - og det er et viktig men - du må forholde deg til livet på en måte som gjør at du får oppleve denne våren. Ellers dør du.

Hva gjør du da?
Du benekter det både mennesker og naturen forteller deg, og prøver å nyte dagen så godt du kan uten å forholde deg til dommedagsprat om fremtiden - og du dør.

Du får panikk og forsøker å bygge et hus og samle mat til å klare deg gjennom vinteren - men du oppdager at du ikke klarer det selv. Du gir opp - og dør...

Eller du kan lytte til menneskene rundt deg som forteller deg noe ekstremt viktig, noe som gjør den store forskjellen på liv og død:
I dette landet handler ikke forberedelsene om å lage seg hus og skaffe seg mat på egenhånd. For det er ikke mulig her. Materialene menneskene har tilgang til klarer ikke å beskytte mot vinteren, og maten varer ikke så lenge.

Men kongen i landet har laget et hus for alt folket, med ly for vinterens kulde og snø og med nok mat til alle som vil.

Håpet vekkes hos deg igjen. Kanskje ikke vinteren er det siste? Kanskje det er en mulighet for å oppleve en ny vår i landet?

Hva må til for å få komme inn hos denne kongen? lurer du på. Du har ingen penger å betale med, heller ikke noen bidrag til matforrådet.

Det er en gave, får du høre. Bare henvend deg til kongen, innrøm at du ikke klarer det selv og be om hjelp, så slipper du inn. Han har bygd huset og han har skaffet maten. Vi får komme inn gratis. Kongen har betalt en høy pris for dette, men for oss er det gratis.

Du takker ja til gaven og får oppleve en ny vår.

For godt til å være sant?

Paulus' brev til Efeserne:
Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder. 2 Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. 3 Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen under Guds vrede, vi som de andre.
4 Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, 5 gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. 6 I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham. 7 Slik ville han i de kommende tider vise hvor overstrømmende rik han er på nåde og hvor god han er mot oss i Kristus Jesus. 8 For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. 9 Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.

Forhold deg til Jesus på en måte som gjør at du får oppleve det evige livet. For livet her er ikke det siste.

God vår!

Lærdom fra Pinocchio

Jeg har nettopp sett Pinocchio (jada, jeg synes det er en god måte å bruke en søndag ettermidag :)), og en tanke har slått meg. Når feen gir liv til dukken Pinocchio, får han beskjed om at hvis han tar gode valg i livet, vil han bli et menneske. Filmen viser at Pinocchio foretar flere gale valg, nesen vokser og han blir mer og mer likt et esel. Jeg skal ikke dvele med de negative virkningene, men den positive konsekvensen av gode valg slo meg - han blir et menneske.

Jeg tror faktisk Pinocchio kan lære oss mennesker noe. Å foreta gode valg gjør oss til mennesker. I våre kristne sammenhenger blir ofte det åndelige betont som det viktige, mens det menneskelige blir sekundært (selv om de færreste vil gå så langt som gnostisismen og gjøre det kroppslige, det materielle, det menneskelige til noe negativt). Faren med en slik holdning, er at dersom vi skal vokse i livet med Gud, søker vi det åndelige - for vi ønsker å bli åndelige mennesker - og umerkelig blir det til en motsats til det menneskelige. Vi fjerner oss fra livet. Vi fjerner oss fra det menneskelige. Og vi fjerner oss fra mennesker som Gud søker for å gjenopprette relasjonen med.

Å foreta gode valg i livet, gjør oss ikke mer åndelige. Det gjør oss mer menneskelige, mer lik de menneskene Gud opprinnelig hadde tenkt at vi skulle være. Og i det menneskelige ligger både det kroppslige, det sjelelige og det åndelige.

I "Hviskinger fra katakombene" skriver Magnus Malm:

(...) dreier det seg om troen på at det guddommelige og det menneskelige er forent i Kristus. Ettersom han er sann Gud og sant menneske, har han vist at Gud velger det menneskelige som kontaktflate mot mennesket. Han kaller oss ikke til å bryte opp fra det menneskelige for å søke Gud et annet sted, det være seg i intellektuelle resonnementer, karismatisk ekstase eller utenomspråklig tomhet. Han har valgt å møte oss i det menneskelige.

Ønsker du et liv i Jesu fotspor? Bli menneske. Eller som Stefan Gustavssons bok sier: "Gjør som Gud - bli menneske."

Abort og Obama

Nå er det kanskje litt passé å snakke om Obama og veivalget amerikanerne gjorde under valget i fjor. Likevel kan det være nyttig å reflektere litt over hva som egentlig skjedde. Spesielt nå som den største begeistringen og beundringen over Obama muligens har lagt seg.

I en artikkel på dagenmagazinet.no i dag kritiserer Ludvig Nessa KrF for deres hyllest til Obama. Til tross for at man sikkert kan mene mye om Nessa og jeg er medlem i KrF, mener jeg at han har et viktig poeng. Hvordan i all verden kan så mange mennesker falle så nesegrus av beundring for en mann som har et menneskesyn som reduserer ufødte barns verdi til et minimum?

Det som kompliserer bildet ganske mye, er at han blant annet har et syn på miljø og krigføring som i større grad samsvarer med de kristne verdiene, etter min mening. Han er også en fantastisk kommunikator, og det er sannelig på tide at hudfargen ikke skulle hindre noen i å bli president.

Men forsvarer noe av dette at man lager lover som gjør abort til en grunnleggende rett, på lik linje med ytringsfriheten? Kan hans dyktighet, sjarm eller snuoperasjon for å få USA på beina igjen unnskylde at man benekter at et ufødt barn er et fullverdig liv med rett på beskyttelse? Er det i det hele tatt noen spørsmål som er viktigere enn å forsvare de forsvarsløse, å være en stemme for de stemmeløse?

At man ikke likte Bush, eller mer saklig - var sterkt uenig med ham - er ikke god nok grunn til å omfavne en abortforkjemper.

Forøvrig er det kanskje på tide å hente frem igjen denne glemte saken her i Norge også, vi som ønsker å fremstå som et humant, menneskerettighetsforkjempende land?

For
"Selvbestemt" abort er inhumant - fordi det dreper ufødte mennesker.
"Selvbestemt" abort er inhumant - fordi det legger ansvaret for dette livet over på kvinnen som måtte bære ansvaret for valget - selv om andre mennesker eller samfunnet påvirket valget.
"Selvbestemt" abort er inhumant - fordi det reduserer livets verdi og fører til at det er de vellykkede eller heldige som får leve.
"Selvbestemt" abort er inhumant - for det gir ikke rom for de stemmene fra kvinner som angrer og trenger nåde. Fordi de har jo ikke gjort noe galt, får de høre...
"Selvbestemt" abort er inhumant - for når vi benekter den synden som er blitt gjort, hindrer vi mennesker gjenopprettelse og nåde - og vi får et nådeløst samfunn.

Jeg er klar over at vi abortmotstandere oppleves som nådeløse - og kanskje noen ganger med rette.
Vårt standpunkt bør i mye større grad føre til at vi tar ansvaret for alle parter som blir berørt av at barn blir båret frem, med omsorg, støtte og praktisk hjelp.
Og vi bør i vårt standpunkt bli mye tydeligere på Guds nåde som kommer med gjenopprettelse til ethvert menneske som vil ta imot hans tilgivelse - og bli fullkommen ren.

"Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren.
Om deres synder er som purpur,
skal de bli hvite som snø;
om de er røde som skarlagen,
skal de bli hvite som ull." Jes.1,8

På den måten kan vår snakk om livsverd bli mer enn tomme ord.

To bønner om selvbilde og Gudsbilde

O Gud -
ikke som et bilde av verdens splittede idealer
men som Ditt vesens enkle ikon
ikke som mine omgivelser oppfatter meg
men som Du har skapt meg
ikke som mine foreldres bilde av meg
men som Du evig ser meg
ikke som jeg selv ønsker å være
men som Du vet at jeg er
- la meg uten frykt tre fram med alt jeg er
for alt det Du er
og bli der, i Din kjærlighet



O Gud -
ikke som den tidsånden vil gjøre deg til
men som Din kirke til alle tider har bekjent Deg
ikke som jeg i min selvopptatthet ønsker at Du er
men som Du har åpenbart Deg i Ditt Ord
ikke som jeg i mine mørkeste stunder frykter at Du er
men som Du i Din Sønn har vist Deg å være
ikke som min forestilling om Deg
men som Du er i Deg selv
- tre inn i mine begrensninger
og opplys hele mitt vesen
med Ditt guddommelige nærvær

Fra "De stumme bildene" av Magnus Malm

Hvem skal kirken betale lønn til?

Neil Cole spør i sin blogg om hvem kirken skal betale lønn til? Kan det være slik at vi er drevet av ansatte i større grad enn Gud opprinnelig hadde tenkt. Han skriver:

Have we hurt the church by making her responsible to employ her leaders like a business? I believe the answer to this question is yes, in many ways. Besides draining her of resources, perhaps the worst detriment is how we have segregated the body into a professional class that does the ministry and a nonprofessional class that works hard to pay them.

Noe å tygge på...

Alle vil til himmelen, men ingen vil dø

På vl.no står det i dag en artikkel om vårt møte med døden. Hvordan forholder vi oss til den, ikke minst vi kristne som mener at livet fortsetter og blir mye bedre etterpå? Hvorfor er det slik at vi frykter døden når vi tror at vi skal møte Jesus og all smerte er fjernet bort?
Mange kristne skammer seg over sin frykt for døden, sier artikkelen. Og religionspsykolog Gry Stålsett uttaler:

– Det har med en forestilling om å være en riktig kristen. Å være perfekt er et ideal i samfunnet vårt. For en del kristne oppleves dette enda sterkere.
– I den kristne tro skal livet etter døden være noe å se fram mot, men mange blir skamfulle når de kjenner på tvil og frykt om det som kommer til å møte dem. Andre er redde for døden fordi de ikke føler seg god nok for den Gud de tror på. Selv om Gud er kjærlig og god, kan det indre gudsbildet være strengere.

Døden er ikke det jeg går og tenker masse på, men av og til slår det meg at dette livet ikke er evig, og døden kommer før eller siden til å møte meg også.

Jeg liker ikke tanken...

Og jeg tenker av og til at jeg burde like tanken. For da skal jeg møte Jesus og alt kommer til å være perfekt.

Forstår du litt av tankene mine, er denne artikkelen god. Rune Stray ved Institutt for sjelesorg på Modum Bad sier at å bli venn med døden er ikke en tanke som er et forbilde i Guds ord og i den kristne tro.

Døden er vår mektigste fiende, det gjelder om man er kristen eller ei. Kristendom­ handler om et vennskap med han som overvant døden. Jesus­ hadde selv dødsangst i Getsemane. Svetten falt som blod til jorden. For kristne er det selvfølgelig godt å oppleve at man dør med fred og sovner inn, men det er ikke avgjørende for frelsen. Det handler om hvem man har tatt sin tilflukt til. Angst eller fred er underordnet.

Det er godt sagt. Og han trekker frem et eksempel som en tysk teolog en gang brukte. Om Sokrates som tømte giftbegeret med et resignert smil og Jesus som hadde en angst idet han døde.

– På Sokrates tid var det å være suveren i dødsprosessen et ideal. Men den tyske teologen fremholder at mens Sokrates er en lærer, er Jesus en frelser. Sokrates overvant kanskje dødsprosessen, men Jesus overvant døden.

Det handler ikke om å glede seg til himmelen eller å frykte å dø. Det handler om hvem man har tatt sin tilflukt til.

Tørst og frykt

Til alle tider har Jesus vært en person som skaper reaksjoner. Det er umulig å forholde seg likegyldig til enhver som kommer i nærheten av ham. To vanlige reaksjoner er frykt eller tørst. Frykten for avvisning, tørsten etter aksept og tilhørighet.
Frykten for fordømmelse, tørsten etter tilgivelse.
Frykten for å miste kontrollen, tørsten etter noen som kan bære ens liv

Spørsmålet blir om det er frykten eller tørsten som vinner.

I "Sølvstolen" forteller C.S.Lewis om Jill som kommer frem til en elvebredd, fryktelig tørst:

Men selv om synet av elven gjorde henne ti ganger tørstere enn før, styrtet hun ikke fram for å drikke. Hun stod like stille som om hun var blitt forvandlet til stein med munnen på vidt gap. Og hun hadde en god grunn. Like ved bredden på denne siden av elven lå løven.

Den lå med løftet hode og de to forpotene strakt ut foran seg, akkurat som løvene på Trafalgar Square. Hun visste med en gang at den hadde sett henne, for øynene så rett inn i hennes før de så en annen vei - som om løven kjente henne ganske godt og ikke hadde særlig høye tanker om henne.

"Hvis jeg løper min vei, kommer den etter meg på et øyeblikk," tenkte Jill. "Og hvis jeg går videre, kommer jeg til å havne rett i løvegapet." Men hun kunne ikke ha rørt seg selv om hun hadde prøvd, og heller ikke kunne hun ta øynene sine bort fra den. Hun var ikke sikker på hvor lenge hun stod slik, men det virket som timer. Og hun ble så tørst at hun nesten syntes det ikke gjorde noe at hun ble spist av en løve hvis hun bare var sikker på å få en munnfull vann først.

"Hvis du er tørst, er det bare å drikke."

Det var de første ordene hun hadde hørt siden Eustace hadde snakket til henne på kanten av stupet. Et øyeblikk så hun seg rundt mens hun lurte på hvem som hadde snakket. Så sa stemmen igjen: "Kom og drikk hvis du er tørst." Naturligvis husket hun det Eustace hadde salgt om talende dyr i den andre verdenen, og hun forstod at det var løven som snakket. Dessuten hadde hun denne gangen sett at den rørte på leppene, og stemmen minnet ikke om en menneskestemme. Den var dypere, villere og kraftigere, en slags fyldig, gyllen stemme. Den gjorde henne ikke mindre redd enn hun hadde vært før, men den gjorde henne redd på en annen måte.

"Er du ikke tørst?" spurte løven.
"Jeg dør av tørst," svarte Jill.
"Drikk da," sa løven.
"Kan jeg - kunne du - har du noe imot å flytte deg mens jeg drikker?" sa Jill.

Til det svarte løven bare med et blikk og en lav knurring. Da Jill stirret på den ubevegelige skikkelsen, forstod hun at hun like godt kunne ha bedt hele fjellet om å flytte seg til side fordi det passet henne.

Den forlokkende rislingen fra vannet gjorde henne nesten gal.
"Vil du love at du ikke gjør noe hvis jeg går bort til elven?" sa Jill.
"Jeg lover aldri noe," sa løven.
Jill var så tørst at hun var kommet et skritt nærmere uten at hun merket det.
"Spiser du piker?" spurte hun.
"Jeg har svelget både piker og gutter, kvinner og menn, konger og keisere, byer og kongeriker," sa løven. Den sa ikke dette som skryt, heller ikke som om den var lei seg eller sint. Den sa det bare.

"Jeg tør ikke komme og drikke," sa Jill.
"Da kommer du til å dø av tørst," sa løven.
"Å kjære!" sa Jill og tok enda et skritt nærmere. "Jeg går ut fra at jeg må lete etter en annen elv da."
"Det fins ingen annen elv," sa løven.

Det falt ikke inn at hun skulle mistro løven - ingen som hadde sett det alvorlige løvansiktet, kunne gjøre det - og tankene hennes bestemte seg plutselig helt av seg selv. Dette var det verste hun noen gang hadde gjort, men hun gikk mot elven, sate seg på kne og begynte å øse opp vann med hånden. Det var det kaldeste, mest forfriskende vannet hun noensinne hadde smakt. Hun behøvde ikke drikke mye av det, for det slukket tørsten med én gang.

I magasinet Strek kommenterer Magnus Malm dette avsnittet slik:

Kanskje den avgjørende hindringen for å bli kent med Jesus ikke er at han skjuler seg - men at vi er redde for å komme for å komme for nær ham. Og dermed miste kontrollen. Dét skrittet tar vi ikke før tørsten har vokst seg sterkere enn frykten.

Dersom frykten overtar tørsten, kommer du til å dø av tørst. Og det finnes ingen annen elv.