Tørst og frykt

Til alle tider har Jesus vært en person som skaper reaksjoner. Det er umulig å forholde seg likegyldig til enhver som kommer i nærheten av ham. To vanlige reaksjoner er frykt eller tørst. Frykten for avvisning, tørsten etter aksept og tilhørighet.
Frykten for fordømmelse, tørsten etter tilgivelse.
Frykten for å miste kontrollen, tørsten etter noen som kan bære ens liv

Spørsmålet blir om det er frykten eller tørsten som vinner.

I "Sølvstolen" forteller C.S.Lewis om Jill som kommer frem til en elvebredd, fryktelig tørst:

Men selv om synet av elven gjorde henne ti ganger tørstere enn før, styrtet hun ikke fram for å drikke. Hun stod like stille som om hun var blitt forvandlet til stein med munnen på vidt gap. Og hun hadde en god grunn. Like ved bredden på denne siden av elven lå løven.

Den lå med løftet hode og de to forpotene strakt ut foran seg, akkurat som løvene på Trafalgar Square. Hun visste med en gang at den hadde sett henne, for øynene så rett inn i hennes før de så en annen vei - som om løven kjente henne ganske godt og ikke hadde særlig høye tanker om henne.

"Hvis jeg løper min vei, kommer den etter meg på et øyeblikk," tenkte Jill. "Og hvis jeg går videre, kommer jeg til å havne rett i løvegapet." Men hun kunne ikke ha rørt seg selv om hun hadde prøvd, og heller ikke kunne hun ta øynene sine bort fra den. Hun var ikke sikker på hvor lenge hun stod slik, men det virket som timer. Og hun ble så tørst at hun nesten syntes det ikke gjorde noe at hun ble spist av en løve hvis hun bare var sikker på å få en munnfull vann først.

"Hvis du er tørst, er det bare å drikke."

Det var de første ordene hun hadde hørt siden Eustace hadde snakket til henne på kanten av stupet. Et øyeblikk så hun seg rundt mens hun lurte på hvem som hadde snakket. Så sa stemmen igjen: "Kom og drikk hvis du er tørst." Naturligvis husket hun det Eustace hadde salgt om talende dyr i den andre verdenen, og hun forstod at det var løven som snakket. Dessuten hadde hun denne gangen sett at den rørte på leppene, og stemmen minnet ikke om en menneskestemme. Den var dypere, villere og kraftigere, en slags fyldig, gyllen stemme. Den gjorde henne ikke mindre redd enn hun hadde vært før, men den gjorde henne redd på en annen måte.

"Er du ikke tørst?" spurte løven.
"Jeg dør av tørst," svarte Jill.
"Drikk da," sa løven.
"Kan jeg - kunne du - har du noe imot å flytte deg mens jeg drikker?" sa Jill.

Til det svarte løven bare med et blikk og en lav knurring. Da Jill stirret på den ubevegelige skikkelsen, forstod hun at hun like godt kunne ha bedt hele fjellet om å flytte seg til side fordi det passet henne.

Den forlokkende rislingen fra vannet gjorde henne nesten gal.
"Vil du love at du ikke gjør noe hvis jeg går bort til elven?" sa Jill.
"Jeg lover aldri noe," sa løven.
Jill var så tørst at hun var kommet et skritt nærmere uten at hun merket det.
"Spiser du piker?" spurte hun.
"Jeg har svelget både piker og gutter, kvinner og menn, konger og keisere, byer og kongeriker," sa løven. Den sa ikke dette som skryt, heller ikke som om den var lei seg eller sint. Den sa det bare.

"Jeg tør ikke komme og drikke," sa Jill.
"Da kommer du til å dø av tørst," sa løven.
"Å kjære!" sa Jill og tok enda et skritt nærmere. "Jeg går ut fra at jeg må lete etter en annen elv da."
"Det fins ingen annen elv," sa løven.

Det falt ikke inn at hun skulle mistro løven - ingen som hadde sett det alvorlige løvansiktet, kunne gjøre det - og tankene hennes bestemte seg plutselig helt av seg selv. Dette var det verste hun noen gang hadde gjort, men hun gikk mot elven, sate seg på kne og begynte å øse opp vann med hånden. Det var det kaldeste, mest forfriskende vannet hun noensinne hadde smakt. Hun behøvde ikke drikke mye av det, for det slukket tørsten med én gang.

I magasinet Strek kommenterer Magnus Malm dette avsnittet slik:

Kanskje den avgjørende hindringen for å bli kent med Jesus ikke er at han skjuler seg - men at vi er redde for å komme for å komme for nær ham. Og dermed miste kontrollen. Dét skrittet tar vi ikke før tørsten har vokst seg sterkere enn frykten.

Dersom frykten overtar tørsten, kommer du til å dø av tørst. Og det finnes ingen annen elv.