Gamle trær kan fortsatt skyte nye skudd

Det er noen som har funnet ut at tidspunktet i livet der realismen krysser idealismen - eller der hverdagens fornuft overtar for fremtidens lyse drømmer - er vanligst når man er 28-29 år. Modenhet, derimot, oppstår når realismen og ikke bytter plass, men går hånd i hånd i ens liv.

Det er en som har sagt at det feigeste man kan gjøre er å falle sin ungdoms idealisme i ryggen... ("Det var bare noe vi trodde på da vi var unge og naive. Nå vet vi bedre - og har sluttet å håpe...")

Kan jeg få komme med en innstendig bønn til oss? Ta vare på idealismen! Drøm om en bedre verden. Drøm om at det umulige kan skje. Drøm om at Gud kan sprenge grenser. Drøm om at du kan gå på vannet. Ikke la hverdagens fornuft hindre troen på at Gud "kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår." (Ef.3,20)

Og dersom du opplever at idealismen, brannen, gløden, drømmene, har sluknet; det er aldri for sent. Gamle trær kan fortsatt skyte nye skudd.

Eller for å si det med Bjørn Eidsvåg:
"Du og eg har en gammel drøm
en drøm som aldri dør
Og me skal visa heila verden
det kan bli bål av gamle glør
og bålet skal varme og brenna
og isen skal smelta ned
tru og håp skal me tenna
for fred" (fra "Bjørns beste", 1985)