Lærdom fra Pinocchio

Jeg har nettopp sett Pinocchio (jada, jeg synes det er en god måte å bruke en søndag ettermidag :)), og en tanke har slått meg. Når feen gir liv til dukken Pinocchio, får han beskjed om at hvis han tar gode valg i livet, vil han bli et menneske. Filmen viser at Pinocchio foretar flere gale valg, nesen vokser og han blir mer og mer likt et esel. Jeg skal ikke dvele med de negative virkningene, men den positive konsekvensen av gode valg slo meg - han blir et menneske.

Jeg tror faktisk Pinocchio kan lære oss mennesker noe. Å foreta gode valg gjør oss til mennesker. I våre kristne sammenhenger blir ofte det åndelige betont som det viktige, mens det menneskelige blir sekundært (selv om de færreste vil gå så langt som gnostisismen og gjøre det kroppslige, det materielle, det menneskelige til noe negativt). Faren med en slik holdning, er at dersom vi skal vokse i livet med Gud, søker vi det åndelige - for vi ønsker å bli åndelige mennesker - og umerkelig blir det til en motsats til det menneskelige. Vi fjerner oss fra livet. Vi fjerner oss fra det menneskelige. Og vi fjerner oss fra mennesker som Gud søker for å gjenopprette relasjonen med.

Å foreta gode valg i livet, gjør oss ikke mer åndelige. Det gjør oss mer menneskelige, mer lik de menneskene Gud opprinnelig hadde tenkt at vi skulle være. Og i det menneskelige ligger både det kroppslige, det sjelelige og det åndelige.

I "Hviskinger fra katakombene" skriver Magnus Malm:

(...) dreier det seg om troen på at det guddommelige og det menneskelige er forent i Kristus. Ettersom han er sann Gud og sant menneske, har han vist at Gud velger det menneskelige som kontaktflate mot mennesket. Han kaller oss ikke til å bryte opp fra det menneskelige for å søke Gud et annet sted, det være seg i intellektuelle resonnementer, karismatisk ekstase eller utenomspråklig tomhet. Han har valgt å møte oss i det menneskelige.

Ønsker du et liv i Jesu fotspor? Bli menneske. Eller som Stefan Gustavssons bok sier: "Gjør som Gud - bli menneske."