Alle vil til himmelen, men ingen vil dø

På vl.no står det i dag en artikkel om vårt møte med døden. Hvordan forholder vi oss til den, ikke minst vi kristne som mener at livet fortsetter og blir mye bedre etterpå? Hvorfor er det slik at vi frykter døden når vi tror at vi skal møte Jesus og all smerte er fjernet bort?
Mange kristne skammer seg over sin frykt for døden, sier artikkelen. Og religionspsykolog Gry Stålsett uttaler:

– Det har med en forestilling om å være en riktig kristen. Å være perfekt er et ideal i samfunnet vårt. For en del kristne oppleves dette enda sterkere.
– I den kristne tro skal livet etter døden være noe å se fram mot, men mange blir skamfulle når de kjenner på tvil og frykt om det som kommer til å møte dem. Andre er redde for døden fordi de ikke føler seg god nok for den Gud de tror på. Selv om Gud er kjærlig og god, kan det indre gudsbildet være strengere.

Døden er ikke det jeg går og tenker masse på, men av og til slår det meg at dette livet ikke er evig, og døden kommer før eller siden til å møte meg også.

Jeg liker ikke tanken...

Og jeg tenker av og til at jeg burde like tanken. For da skal jeg møte Jesus og alt kommer til å være perfekt.

Forstår du litt av tankene mine, er denne artikkelen god. Rune Stray ved Institutt for sjelesorg på Modum Bad sier at å bli venn med døden er ikke en tanke som er et forbilde i Guds ord og i den kristne tro.

Døden er vår mektigste fiende, det gjelder om man er kristen eller ei. Kristendom­ handler om et vennskap med han som overvant døden. Jesus­ hadde selv dødsangst i Getsemane. Svetten falt som blod til jorden. For kristne er det selvfølgelig godt å oppleve at man dør med fred og sovner inn, men det er ikke avgjørende for frelsen. Det handler om hvem man har tatt sin tilflukt til. Angst eller fred er underordnet.

Det er godt sagt. Og han trekker frem et eksempel som en tysk teolog en gang brukte. Om Sokrates som tømte giftbegeret med et resignert smil og Jesus som hadde en angst idet han døde.

– På Sokrates tid var det å være suveren i dødsprosessen et ideal. Men den tyske teologen fremholder at mens Sokrates er en lærer, er Jesus en frelser. Sokrates overvant kanskje dødsprosessen, men Jesus overvant døden.

Det handler ikke om å glede seg til himmelen eller å frykte å dø. Det handler om hvem man har tatt sin tilflukt til.