På jakt etter misjonsoppdraget: Å gi sitt liv

Neil Cole forteller i boken "Search & Rescue" en sterk historie:

A hero is one who emraces death, for Jesus, for him- or herself, for the sake of others. A favorite story of mine thet exhibits the courage and sacrifice of a hero is from a volunteer at a local hospital. The hero was a five-year-old brother to Liza, who was suffering from a deroius disease. Liza needed a transfusion, and her little brother was the best match. Liza's doctor explained the situation to him an asked the little boy if he would be willing to give his blood to the sister. He hesitated for just a moment, took a deep breath, and said, "Yas, I'll do it if it will save Liza."
As the transfusion progressed, he lay on a bed next to his sister. Everyone smiled as they saw the color return to Liza's cheeks. But the boy's face grew pale and his smile faded. He looked up at the doctor and asked with a trembling voice, "Will I start to die right away?"
He had thought that he was going to give his sister all of his blood. Real heroes come inn all sizes, and that is a real hero.

Å redde liv handler om å være villig til å gi sitt eget liv - for Jesus, for andre; billedlig og bokstavelig.

Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt. Joh 12,24

På jakt etter misjonsoppdraget: Å gi avkall

Jesu misjonsoppdrag startet med å gi avkall.

I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Joh.1,1

Så skjer det noe:

Og Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss Joh.1,14

Hva hadde skjedd? Jesus var i himmelen hos Gud - ja, han var Gud.,
Men han gav avkall på alt, på trygghet, posisjon, fravær av lidelse - og ble menneske. Ikke bare ble han menneske, men han ble et menneske som bar all verdens synd og fornedret seg selv til døden på korset. (Fil.2,6-8)

Jesus gav avkall og steg ned, så langt ned at han kan frelse et hvert menneske, løfte det opp, sette føttene deres på fjell og gjøre deres trinn faste. (Salme 40,3)

Hva har det med oss å gjøre? Er det ikke nok å vite at Jesus gav avkall på alt og takke ham for det? Jo, det er en god start...

Er dere klar for noen utfordrende vers om å gi avkall på noe for å følge Jesus, for å være hans disippel, hans menneskefisker? Hold dere fast...

Vis samme sinnelag som Jesus Kristus Fil.2,5
...
Da sa Jesus til sine disipler: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.Matt 16,24-25
...
Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt. Joh 12,24
...
Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg. Gal 2,20

Jeg tror livet med Gud og misjonsoppdraget - to sider av samme sak - starter med mennesker som gir slipp, gir avkall, som dør.

Hva innebærer det?

Jeg er fortsatt litt på leting etter hva det innebærer, ikke bare teoretisk, men i livet, men noen tanker har jeg:

• Å gi avkall på å skulle tilfredsstille Gud med våre gode gjerninger. Vi trenger å dø fra oss selv, dø fra vår egeninnsats, dø fra vår synd, for å følge Jesus.
• Å gi avkall på å velge selv vårt nivå av trygghet, rikdom og lidelse (eller fravær av lidelse...). For å følge Jesus må vi gå i hans fotspor, han som ble pinet, hånet, spyttet på og korsfestet.
• Å gi avkall på å styre våre prioriteringer, veivalg, tidsbruk og penger. Når vi følger Jesus, har vi fått en ny Herre.
• Å gi avkall på livet.

Høres det grusomt ut? Jeg tror dette er veien til et utrolig spennende liv i Jesu fotspor, der våre liv kan få evighetsbetydning for andre.

Og jeg tror ikke Jesus tuller når han sier: "Den som søker å vinne sitt liv, skal miste det. Og den som mister sitt liv, skal bevare det." Luk 17,33

Kanskje det handler om å gi avkall på mitt navn, mitt rike og min vilje
- og overgi seg til Hans navn, Hans rike og Hans vilje?

Hvis hvetekornet dør, bærer det mye frukt...

På leting etter misjonsoppdraget: Å elske

Evangeliet vil nå like langt ut som vår kjærlighet strekker seg.

Det startet hos Gud.

"Med evig kjærlighet har jeg elsket deg"
...
"Herren din Gud er midt iblant deg, en helt som frelser. Han fryder seg over deg med glede, han tier i sin kjærlighet, han jubler over deg med fryderop."
...
"I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder."

Det startet hos Gud. Han elsket verden så høyt at han ikke kunne sitte stille og se menneskene gå fortapt.

Derfor sendte han Jesus. Og Guds kjærlighet strekker seg til jordens ender, til alle mennesker til alle tider. Uansett personlighet, rase, kjønn eller legning.

Guds kjærlighet "vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse."

Så langt strekker Guds kjærlighet seg. Derfor sier han: "gjør alle folkeslag til disipler" og "dere skal være mine vitner (...) like til jordens ender".

Evangeliet vil nå like langt ut som vår kjærlighet strekker seg.

Hvor langt strekker vår kjærlighet seg?

Til oss selv? Til vår familie? Til naboer eller kolleger? Til den ukjente mannen på gata? Til unådde folkeslag?

Mye av vårt arbeid i kristne sammenhenger dreier seg omkring oss selv og våre nærmeste. Kanskje det er så langt vår kjærlighet strekker seg...?

I går forsvant kattungen vår. Og vi er urolige. Hvor er den? Er den trygg? Eller er den påkjørt? Får vi den levende hjem igjen?
Det er en katt...

Hvor mye mer verdt er ikke mennesker? Hvor er uroen, hvor er kjærligheten?

På jakt etter misjonsoppdraget

Jeg er trøtt.

Trøtt av å bruke så masse tid på viktige ting som hindrer det viktigste, gode ting som tar fokuset bort fra det beste.

Jeg har hørt at det gode er ofte det bestes verste fiende. Og jeg opplever at det stemmer.

"Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler" ... "Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for hele skapningen." ... "Dere skal være mine vitner..."
Jesus

Hvor ble dette oppdraget av?

Vi blir så ufattelig fort oppslukt av interne ting. Organisering, administrering, diskusjoner og pleie av vårt eget kristenliv og våre egne relasjoner.

Hvor ble oppdraget av...?

Men jeg har håp.

Fordi jeg vet at Gud elsker verden så ufattelig mye mer enn meg.
Fordi jeg vet at misjonsoppdraget ikke er tjent med at jeg kikker på meg selv og gjør meg frustrert og trøtt, men på Jesus - som kan få hvem som helst til å gå på vannet.
Fordi jeg vet at det er Jesus som skal bygge sin kirke, ikke meg.
Fordi jeg vet at det er alltid en ny begynnelse for mennesker som søker Gud.
Fordi Jesu død og oppstandelse er en Guds kraft til frelse.
Fordi Guds kraft fullendes i min skrøpelighet.
Fordi jeg har Bibelen, en ufattelig gave, full av kraft - som skaper tro.
Og "ingenting er umulig for den som tror".

Åj. Ingenting er umulig for den som tror...

Jeg har nettopp startet en studiepermisjon som skal vare noen uker, tusen takk til Betlehem for den. :) Da skal jeg få bruke tid sammen med Gud for å lete etter misjonsoppdraget i livet mitt og i fellesskapet vårt - for de to tingene henger uløselig sammen.

Det er litt skummelt å dele uferdige tanker her på bloggen, men jeg våger likevel. Kanskje noen kan komme med innspill om hvor og hvordan jeg kan finne misjonsoppdraget - og ikke minst: hvordan jeg kan leve det ut?

Fortsettelse følger.

Døden er død!

Døden er død!

Menneskehetens siste og største fiende er overvunnet. Det vi alle frykter og flykter fra, men som uunngåelig nærmer seg dag for dag, har møtt sin overmann!

Døden er død!

"Det var umulig for døden å holde ham fast," utbryter Peter i Apg.2. Ser du lenkene som brytes, murene som sprenges, lyset som overvinner mørket, livet som overvinner døden? Og døden er død, en gang for alle. En gang for alltid.

Livet er levende!

Jesu oppstandelse forteller som krefter som gir liv der dødskreftene før regjerte. Om et liv som ethvert menneske kan få del i. 1.påskedag er ingen engangshendelse! Det er Guds bevis på at døden er død og livet er levende - og dette livet kan vi få del i:

Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet. For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet. Men når dette forgjengelige er blitt ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige er blitt ikledd udødelighet, da blir det ord oppfylt som står skrevet: Døden er oppslukt til seier. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!
1 Kor 15,51-57

Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.
Jesus i Joh 11,25

God påske!

Gud er taus

I dag er Gud taus.

Jesus er død.

Det var det.

Han var troen, håpet og kjærligheten.

Men nå er han død.

Og Gud er taus.

Det er utrolig vondt når Gud skjuler seg, når han tier, når han virker fraværende.

Det finnes ingen enkle svar i møte med en slik smerte. Ondskapen veller inn over deg, mørket overmanner deg og døden omringer deg.

For oss som lever på andre siden av 1.påskedag vet vi at det finnes en oppstandelsesdag på andre siden av døden, en dag der smerten, ondskapen og døden overvinnes.

Men i dag er Gud taus.

For deg

Fra den sjette time falt det et mørke over hele landet helt til den niende time.
Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: «Elí, Elí, lemá sabaktáni?» Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
Noen av dem som sto der, hørte det og sa: «Han roper på Elia.» Og en av dem løp straks fram, tok en svamp og fylte den med eddikvin, satte den på en stang og ville gi ham å drikke. Men de andre sa: «Vent, la oss se om Elia kommer for å redde ham.»
Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppga ånden. Matt.27

Gjeldsbrevet mot oss slettet han, det som var skrevet med lovbud; han tok det bort fra oss da han naglet det til korset. Han kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som deres seierherre på korset. Kol.2

Men han ble såret for våre overtredelser
og knust for våre misgjerninger.
Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred,
ved hans sår har vi fått legedom. Jes.53

Ord strekker ikke til. Vi kan bare ta imot og knele i takknemlighet og tilbedelse.

Gud bøyer seg ned

Det nærmer seg slutten.

Han bærer all verdens synd på seg.

Guds straff over all ondskap, all urettferdighet, alle overgrep, all undertrykkelse, alle mord skal snart ramme ham.

Om noen få timer ligger han i desperat, fortvilet bønn om å få slippe å gå hele denne lidelsens vei.

Noen timer senere henger han spikret på korset.

Han har nok å bære på, nok å bekymre seg over, nok å være opptatt av i eget liv, men akkurat nå, denne torsdagen har han et helt annet fokus enn seg selv - og gjør noe de fleste andre holdt seg for god til å gjøre:

Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg.Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet.
(...)
Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det.Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Joh.13

Paulus sier det på en annen måte:

Vis samme sinnelag som Kristus Jesus!
Han var i Guds skikkelse
og så det ikke som et rov
å være Gud lik,
men ga avkall på sitt eget,
tok på seg tjenerskikkelse
og ble mennesker lik.
Da han sto fram som menneske,
fornedret han seg selv
og ble lydig til døden, ja, døden på korset. Fil.2

Johannes følger opp:

Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for våre søsken. 1.Joh.3,16

Jesus ønsket å se et folk bevege seg i hans fotspor,
som fotvaskere der andre ville bli vasket
som tjenere der andre ville bli tjent
som et gjenskinn av han som gav avkall på alt og gav sitt liv for oss.

God skjærtorsdag!

Den overfladiske tilbedelsens dag

I går var dagen for den overfladiske tilbedelsen, dagen da lovprisningen runget i Jerusalem for mannen som kom ridende på et esel. "Hosianna i det høyeste," ropte folkemengden mens de viftet med palmegrener.

Lovprisningen stakk ikke særlig dypt.

Under en uke senere var lyden en annen. "Korsfest!" ropte folket, mens ingen stod frem og kjempet for den samme mannen. Tilbedelsen hadde stilnet i mengden.

Kort tid i forveien skjedde det noe som står i sterk kontrast til dem som tilba fordi de hadde et ferdig messiasbilde som de forventet Jesus skulle gå inn i - rett og slett en selvsentrert Gudstilbedelse. Jesus er i selskap hos en fariseer da en kvinne "som levde et syndefullt liv" kommer inn:

Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å væte føttene hans med tårene, og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven.

Dette skaper reaksjoner:

Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»

Jesus svarer med en lignelse:

«To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett,» sa Jesus.

Så vender han seg mot kvinnen og kommer med et av de mest fantastiske vitnesbyrdene om en tilbedelse som kommer innenfra, fra dypet av et tilgitt hjerte:

«Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene, men hun vætte føttene mine med tårene sine og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.»

Jesus er verd all lov og ære, tilbedelse og lovprisning,
- ikke fordi vi føler for det - men fordi han har tilgitt oss og gjort oss til Guds barn
- ikke bare på palmesøndags gode stemningsbølge - men hver dag, hvert pust og hvert hjerteslag.

Tvangsislamisering

I disse snikislamiseringstider kan det være på sin plass å løfte blikket litt utover vår egen andedam og se at det er mennesker i verden som virkelig lider for sin tro. Følgende er hentet fra Åpne Dører:

Egypt: To søstre, Shadya og Bahia Nagy el Sisi, ble arrestert for å ha registrert seg i vielsesattesten som kristne. Søstrene, som begge er analfabeter, var ikke klar over at deres religion ble endret til islam da de var to år gamle. Dette skjedde fordi deres far ønsket å skille seg fra deres mor, noe den koptiske kirke ikke ville tillate. Det er ikke uvanlig at kristne menn i Egypt konverterer til islam av denne grunn. Ifølge nasjonal lov, som er sterkt preget av sharia, skal barna i slike saker ha islam som religion.

Shadya el Sisi ble i 2007 dømt til tre års fengsel, men løslatt etter to måneder. Nylig ble Bahia dømt til tre års fengsel for "forfalskning" av vielsesattesten ved å hevde at hun var en kristen. - Denne avgjørelsen kan føre til at hennes mann må konvertere til islam dersom ikke ekteskapet skal bli erklært ugyldig, siden en kristen mann ikke kan gifte seg med ei muslimsk kvinne i Egypt, sier advokaten hennes. - Deres barn og barnebarn må også gå gjennom livet som muslimer.

Retten til å skifte tro er fastslått i FNs internasjonale deklaresjon for menneskerettigheter (Artikkel 18), men blir ignorert og motarbeidet i flere land - til stor fortvilelse og smerte for mennesker som ønsker å tilhøre den levende og oppstandne Jesus Kristus, men blir tvunget til å tilhøre en annen religion.

Vær med og be en bønn for denne familien, for kristne i Egypt og andre kristne rundt i verden som lider for sin tro.

Endelig ny plate!

Gamle trær kan fortsatt skyte nye skudd 4

"Du blir stadig bedre, hvis du er nysgjerrig og oppdatert. Nysgjerrigheten er noe av det viktigste for en trener, sier Drillo – og avslutter med noen kloke ord: Hvis du føler at du er ferdig utlært, så er du trolig ferdig – men ikke utlært." Drillo til VG

Gamle trær kan fortsatt skyte friske skudd 3

Jeg lurer på om idealismen forsvant der fornuften kvelte undringen. Gud gav oss aldri fornuft for at den skulle erstatte undringen, den vage bevisstheten om at Gud er større, den vanskelige erkjennelsen av at vårt intellekt ikke klarer å romme alle dybdene i Gud - og i hans skaperverk. Fornuften er gitt oss for at vi skal forstå det vi klarer å forstå - og forstå at uansett hvor mye vi forstår, så er alltid Gud større.

Og vi bevarer undringen.

Og i undringen kommer drømmene tilbake. For nå setter ikke våre begrensninger en stopper for drømmene. Vissheten om at Gud er større - alltid større - skaper et håp i oss om at Guds drømmer kan bli virkelighet, i oss og gjennom oss.

I "Sofies verden" sammenligner Jostein Gaarder oss mennesker med lus som befinner seg i pelsen til en kanin. Vi blir født ytterst på hårstråene, med en fantastisk utsikt til en gedigen verden, og det fyller oss med undring og nysgjerrighet. Etter som årene går, beveger vi oss innover i pelsen, mer og mer inn i vårt eget innsnevrede univers, og undringen og nysgjerrigheten avtar. I boken oppfordres vi til å igjen bevege oss ut på hårstråene og bli slått av at verden er så uendelig mye mer enn vi i vår realistiske voksenverden tenkte oss.

Jeg tror vi kan lære av dette også i møte med Gud, og ta et oppgjør med den formen for realisme som drepte drømmene og idealismen.

I "Blue like jazz" skriver Donald Miller:

Jeg snakket med en hjemløs på et vaskeri her om dagen, og han sa at når vi reduserer kristen åndelighet til matematikk, vanhelliger vi Den hellige. Jeg syntes det var svært vakkert og trøstende, for jeg har aldri vært særlig god i matte. Mange av forsøkene våre på å forstå kristen tro legger den bare ut på billigsalg. Jeg kan forstå Guds helhet like lite som det pannekaka jeg lagde til frokost kan forstå hvor innviklet jeg er sammensatt. Det lille vi virkelig forstår, det sandkornet hjernene våre er i stand til å fatte, utsagn som at Gud er god, Gud føler, Gud elsker, Gud vet alt, er nok til å få hjertene våre til å dvele ved Hans majestet og annerledeshet for alltid
(...)
Jeg har lyst til å fortelle deg noe om meg selv som du kanskje vil oppfatte som svakhet. Jeg trenger undring.
(...)
Jeg tror ikke det finnes noen bedre tilbedelse enn undring.

I undringen vekkes beundringen og tilbedelsen. Og det begynner å vokse friske skudd på oss igjen, skudd av nytt liv.

Guds fred.