Gamle trær kan fortsatt skyte friske skudd 3

Jeg lurer på om idealismen forsvant der fornuften kvelte undringen. Gud gav oss aldri fornuft for at den skulle erstatte undringen, den vage bevisstheten om at Gud er større, den vanskelige erkjennelsen av at vårt intellekt ikke klarer å romme alle dybdene i Gud - og i hans skaperverk. Fornuften er gitt oss for at vi skal forstå det vi klarer å forstå - og forstå at uansett hvor mye vi forstår, så er alltid Gud større.

Og vi bevarer undringen.

Og i undringen kommer drømmene tilbake. For nå setter ikke våre begrensninger en stopper for drømmene. Vissheten om at Gud er større - alltid større - skaper et håp i oss om at Guds drømmer kan bli virkelighet, i oss og gjennom oss.

I "Sofies verden" sammenligner Jostein Gaarder oss mennesker med lus som befinner seg i pelsen til en kanin. Vi blir født ytterst på hårstråene, med en fantastisk utsikt til en gedigen verden, og det fyller oss med undring og nysgjerrighet. Etter som årene går, beveger vi oss innover i pelsen, mer og mer inn i vårt eget innsnevrede univers, og undringen og nysgjerrigheten avtar. I boken oppfordres vi til å igjen bevege oss ut på hårstråene og bli slått av at verden er så uendelig mye mer enn vi i vår realistiske voksenverden tenkte oss.

Jeg tror vi kan lære av dette også i møte med Gud, og ta et oppgjør med den formen for realisme som drepte drømmene og idealismen.

I "Blue like jazz" skriver Donald Miller:

Jeg snakket med en hjemløs på et vaskeri her om dagen, og han sa at når vi reduserer kristen åndelighet til matematikk, vanhelliger vi Den hellige. Jeg syntes det var svært vakkert og trøstende, for jeg har aldri vært særlig god i matte. Mange av forsøkene våre på å forstå kristen tro legger den bare ut på billigsalg. Jeg kan forstå Guds helhet like lite som det pannekaka jeg lagde til frokost kan forstå hvor innviklet jeg er sammensatt. Det lille vi virkelig forstår, det sandkornet hjernene våre er i stand til å fatte, utsagn som at Gud er god, Gud føler, Gud elsker, Gud vet alt, er nok til å få hjertene våre til å dvele ved Hans majestet og annerledeshet for alltid
(...)
Jeg har lyst til å fortelle deg noe om meg selv som du kanskje vil oppfatte som svakhet. Jeg trenger undring.
(...)
Jeg tror ikke det finnes noen bedre tilbedelse enn undring.

I undringen vekkes beundringen og tilbedelsen. Og det begynner å vokse friske skudd på oss igjen, skudd av nytt liv.

Guds fred.