Gledens Gud

For en stund siden leste jeg boken "Kristuslengsel" av John Ortberg, om åndelige øvelser for vanlige mennesker. Kapittelet "Øve seg på å feire" var verdt hele boka. Et utdrag:

Cherstertons forfatterskap er fylt av tanken på hvor sentral gleden er forankret i Guds hjerte. Chesterton skriver om dette i et avsnitt som er verdt å merke seg:
Fordi barn er rikelig forsynt med vitalitet, fordi de er aktive og frigjorte i sin ånd, vil de gjerne ha ting gjentatt og la dem være uforandret. De sier stadig "gjør det en gang til", og den voksne gjør det igjen og igjen til han er neste død. For voksne er ikke sterke nok til å glede seg over det monotone. Det er mulig Gud sier til solen hver morgen: "gjør det en gang til." Og til månen hver kveld: "gjør det en gang til." Kanskje det ikke er en automatisk nødvendighet som gjør at alle tusenfrydblomster er helt like. Det kan være at Gud skaper hver enkelt tusenfryd for seg, men at han aldri blir trett av å skape dem. Det kan være at han har barnets evige appetitt. For vi har syndet og er blitt gamle, og vår Far er yngre enn oss.

Som i en øvelse i kontrast, forestill deg hvordan de første setningene i Bibelen ville ha sett ut hvis Gud ikke var et vesen preget av stor glede. Tenk deg Første Mosebok hvis Gud hadde nærmet seg sitt verk på den måten som vi ofte gjør det:

I begynnelsen var klokka ni, så Gud var nødt til å gå på arbeid. Han skrev ut en rekvisisjon for å skille lyset fra mørket. Han tenkte på å skape stjerner for å gjøre natten vakrere, og planeter for å fylle himmelen, men tenkte at det antakelig ville bli for mye arbeid. Og dessuten, tenkte Gud, "det er ikke min jobb". Derfor bestemte han seg for å kutte ut tidlig og si seg fornøyd med deg. Og han så på det han hadde skpat, og sa: "Det får klare seg."
Den andre dagen skilte Gud vannet fra det tørre land. Og han skapte alt det tøre landet flatt, glett og funksjonelt, og dermed så hele landet ut som Danmark. Han tenkte på å skape fjell og daler og isbreer og jungler og skoger, men han bestemte seg for at det ikke var bryet verdt. Og Gud så på det han hadde gjort den dagen, og da: "Det får være nok."
Og Gud skapte en due som kunne fly ut i luften, en gullfisk som kunne svømme i vannet og en katt som listet seg rundt på det tørre land. Og Gud tenkte på å lage millioner av andre arter av alle størrelser og former og farger, men han klarte ikke å samle nok entusiasme for flere dyr - faktisk var han ikke særlig begeistret for katten. Dessuten var det nesten tid for å se på det sene kveldsprogrammet. Derfor så Gud på alt han hadde gjort, og han sa: "Det får holde."
På slutten av uken følte Gud seg alvorlig utbrent. Derfor kom han med etdypt, lettelsens sukk og sa: "Takk skal jeg ha, nå er det fredag."

Selvsagt er ikke Første Mosebok slik. Langt derifra. I stedet pulserer den av refrenget: "Gud sa ... Og det ble slik ... Og Gud så at det var godt."

På den første dagen: "Da sa Gud: Bli lys! Og det ble lys. Og Gud så at lyset var godt." Den første dagen var en tralaladag. Og Gud danset litt. Og neste dag sa Gud til lyset: "Gjør det en gang til." Og lyset gjorde det igjen, og Gud danset på nytt. Slik ble det hver eneste dag helt frem til denne - frem til morgenen da du ble født, helt til morgenen denne dagen da du leser disse ordene.

Slik er det med Gud, men ikke med oss. "For vi har syndet og er blitt gamle, og vår Far er yngre enn oss."

Det er en kunst å glede seg over det hverdagslige, det gjentakende, det selvfølgelige. Vi har sjelden tid til å stoppe opp lenge nok til å kjenne på den gleden. Derfor kommer en oppgave: Finn fem selvfølgeligheter i livet ditt som gir grunn til takknemlighet. Og hvis du tror på Gud - eller uansett :) - takk ham for at han har gitt deg disse gavene for at du skal glede deg over dem.

God søndag!