To bønner om selvbilde og Gudsbilde

O Gud -
ikke som et bilde av verdens splittede idealer
men som Ditt vesens enkle ikon
ikke som mine omgivelser oppfatter meg
men som Du har skapt meg
ikke som mine foreldres bilde av meg
men som Du evig ser meg
ikke som jeg selv ønsker å være
men som Du vet at jeg er
- la meg uten frykt tre fram med alt jeg er
for alt det Du er
og bli der, i Din kjærlighet



O Gud -
ikke som den tidsånden vil gjøre deg til
men som Din kirke til alle tider har bekjent Deg
ikke som jeg i min selvopptatthet ønsker at Du er
men som Du har åpenbart Deg i Ditt Ord
ikke som jeg i mine mørkeste stunder frykter at Du er
men som Du i Din Sønn har vist Deg å være
ikke som min forestilling om Deg
men som Du er i Deg selv
- tre inn i mine begrensninger
og opplys hele mitt vesen
med Ditt guddommelige nærvær

Fra "De stumme bildene" av Magnus Malm

Hvem skal kirken betale lønn til?

Neil Cole spør i sin blogg om hvem kirken skal betale lønn til? Kan det være slik at vi er drevet av ansatte i større grad enn Gud opprinnelig hadde tenkt. Han skriver:

Have we hurt the church by making her responsible to employ her leaders like a business? I believe the answer to this question is yes, in many ways. Besides draining her of resources, perhaps the worst detriment is how we have segregated the body into a professional class that does the ministry and a nonprofessional class that works hard to pay them.

Noe å tygge på...

Alle vil til himmelen, men ingen vil dø

På vl.no står det i dag en artikkel om vårt møte med døden. Hvordan forholder vi oss til den, ikke minst vi kristne som mener at livet fortsetter og blir mye bedre etterpå? Hvorfor er det slik at vi frykter døden når vi tror at vi skal møte Jesus og all smerte er fjernet bort?
Mange kristne skammer seg over sin frykt for døden, sier artikkelen. Og religionspsykolog Gry Stålsett uttaler:

– Det har med en forestilling om å være en riktig kristen. Å være perfekt er et ideal i samfunnet vårt. For en del kristne oppleves dette enda sterkere.
– I den kristne tro skal livet etter døden være noe å se fram mot, men mange blir skamfulle når de kjenner på tvil og frykt om det som kommer til å møte dem. Andre er redde for døden fordi de ikke føler seg god nok for den Gud de tror på. Selv om Gud er kjærlig og god, kan det indre gudsbildet være strengere.

Døden er ikke det jeg går og tenker masse på, men av og til slår det meg at dette livet ikke er evig, og døden kommer før eller siden til å møte meg også.

Jeg liker ikke tanken...

Og jeg tenker av og til at jeg burde like tanken. For da skal jeg møte Jesus og alt kommer til å være perfekt.

Forstår du litt av tankene mine, er denne artikkelen god. Rune Stray ved Institutt for sjelesorg på Modum Bad sier at å bli venn med døden er ikke en tanke som er et forbilde i Guds ord og i den kristne tro.

Døden er vår mektigste fiende, det gjelder om man er kristen eller ei. Kristendom­ handler om et vennskap med han som overvant døden. Jesus­ hadde selv dødsangst i Getsemane. Svetten falt som blod til jorden. For kristne er det selvfølgelig godt å oppleve at man dør med fred og sovner inn, men det er ikke avgjørende for frelsen. Det handler om hvem man har tatt sin tilflukt til. Angst eller fred er underordnet.

Det er godt sagt. Og han trekker frem et eksempel som en tysk teolog en gang brukte. Om Sokrates som tømte giftbegeret med et resignert smil og Jesus som hadde en angst idet han døde.

– På Sokrates tid var det å være suveren i dødsprosessen et ideal. Men den tyske teologen fremholder at mens Sokrates er en lærer, er Jesus en frelser. Sokrates overvant kanskje dødsprosessen, men Jesus overvant døden.

Det handler ikke om å glede seg til himmelen eller å frykte å dø. Det handler om hvem man har tatt sin tilflukt til.

Tørst og frykt

Til alle tider har Jesus vært en person som skaper reaksjoner. Det er umulig å forholde seg likegyldig til enhver som kommer i nærheten av ham. To vanlige reaksjoner er frykt eller tørst. Frykten for avvisning, tørsten etter aksept og tilhørighet.
Frykten for fordømmelse, tørsten etter tilgivelse.
Frykten for å miste kontrollen, tørsten etter noen som kan bære ens liv

Spørsmålet blir om det er frykten eller tørsten som vinner.

I "Sølvstolen" forteller C.S.Lewis om Jill som kommer frem til en elvebredd, fryktelig tørst:

Men selv om synet av elven gjorde henne ti ganger tørstere enn før, styrtet hun ikke fram for å drikke. Hun stod like stille som om hun var blitt forvandlet til stein med munnen på vidt gap. Og hun hadde en god grunn. Like ved bredden på denne siden av elven lå løven.

Den lå med løftet hode og de to forpotene strakt ut foran seg, akkurat som løvene på Trafalgar Square. Hun visste med en gang at den hadde sett henne, for øynene så rett inn i hennes før de så en annen vei - som om løven kjente henne ganske godt og ikke hadde særlig høye tanker om henne.

"Hvis jeg løper min vei, kommer den etter meg på et øyeblikk," tenkte Jill. "Og hvis jeg går videre, kommer jeg til å havne rett i løvegapet." Men hun kunne ikke ha rørt seg selv om hun hadde prøvd, og heller ikke kunne hun ta øynene sine bort fra den. Hun var ikke sikker på hvor lenge hun stod slik, men det virket som timer. Og hun ble så tørst at hun nesten syntes det ikke gjorde noe at hun ble spist av en løve hvis hun bare var sikker på å få en munnfull vann først.

"Hvis du er tørst, er det bare å drikke."

Det var de første ordene hun hadde hørt siden Eustace hadde snakket til henne på kanten av stupet. Et øyeblikk så hun seg rundt mens hun lurte på hvem som hadde snakket. Så sa stemmen igjen: "Kom og drikk hvis du er tørst." Naturligvis husket hun det Eustace hadde salgt om talende dyr i den andre verdenen, og hun forstod at det var løven som snakket. Dessuten hadde hun denne gangen sett at den rørte på leppene, og stemmen minnet ikke om en menneskestemme. Den var dypere, villere og kraftigere, en slags fyldig, gyllen stemme. Den gjorde henne ikke mindre redd enn hun hadde vært før, men den gjorde henne redd på en annen måte.

"Er du ikke tørst?" spurte løven.
"Jeg dør av tørst," svarte Jill.
"Drikk da," sa løven.
"Kan jeg - kunne du - har du noe imot å flytte deg mens jeg drikker?" sa Jill.

Til det svarte løven bare med et blikk og en lav knurring. Da Jill stirret på den ubevegelige skikkelsen, forstod hun at hun like godt kunne ha bedt hele fjellet om å flytte seg til side fordi det passet henne.

Den forlokkende rislingen fra vannet gjorde henne nesten gal.
"Vil du love at du ikke gjør noe hvis jeg går bort til elven?" sa Jill.
"Jeg lover aldri noe," sa løven.
Jill var så tørst at hun var kommet et skritt nærmere uten at hun merket det.
"Spiser du piker?" spurte hun.
"Jeg har svelget både piker og gutter, kvinner og menn, konger og keisere, byer og kongeriker," sa løven. Den sa ikke dette som skryt, heller ikke som om den var lei seg eller sint. Den sa det bare.

"Jeg tør ikke komme og drikke," sa Jill.
"Da kommer du til å dø av tørst," sa løven.
"Å kjære!" sa Jill og tok enda et skritt nærmere. "Jeg går ut fra at jeg må lete etter en annen elv da."
"Det fins ingen annen elv," sa løven.

Det falt ikke inn at hun skulle mistro løven - ingen som hadde sett det alvorlige løvansiktet, kunne gjøre det - og tankene hennes bestemte seg plutselig helt av seg selv. Dette var det verste hun noen gang hadde gjort, men hun gikk mot elven, sate seg på kne og begynte å øse opp vann med hånden. Det var det kaldeste, mest forfriskende vannet hun noensinne hadde smakt. Hun behøvde ikke drikke mye av det, for det slukket tørsten med én gang.

I magasinet Strek kommenterer Magnus Malm dette avsnittet slik:

Kanskje den avgjørende hindringen for å bli kent med Jesus ikke er at han skjuler seg - men at vi er redde for å komme for å komme for nær ham. Og dermed miste kontrollen. Dét skrittet tar vi ikke før tørsten har vokst seg sterkere enn frykten.

Dersom frykten overtar tørsten, kommer du til å dø av tørst. Og det finnes ingen annen elv.

Kamp mot avkristning eller for evangeliet...?

I DagenMagazinet står det en artikkel om noen som arrangerer et folkemøte mot avkristningen i Norge.

Jeg lurer på om ikke det er på tide å slutte å kjempe mot avkristningen og heller begynne å kjempe for evangeliet...

"Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket." Konfucius

Facebookalternativ...

For en tid fikk jeg denne mailen (tror den må karakteriseres som spam...):


Og jeg tenker: Nei, nei, nei... (lettere oppgitt)

Vi kristne er alt for flinke til å lage subkulturer som fjerner oss fra de menneskene vi er satt til å være blant og dele budskapet om Jesus med. Denne gangen er det et Facebookalternativ. Dermed satser vi på å fjerne mennesker fra relasjonene som knyttes på Facebook og skape et eget lukket samfunn for oss kristne. Kanskje bare det er en fortsettelse av vår måte å tenke og være menighet på? Vi holder på med vår greie som opptar vår tid, våre penger og vår oppmerksomhet - mens verden rundt oss ikke kjenner Jesus, verdens frelser.

Lurer på hva neste blir? Den kristne matvarekjeden "Levende brød"? Den kristne dyreparken "Noahs ark"? Den kristne fotballklubben "Opprykkskameratene"?

Vi er utsendt.

"Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner? Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke er utsendt?" Rom.10,13-15

Frelsen kommer fra påkallelsen av Herrens navn.
og
påkallelsen kommer fra troen
og
troen kommer når mennesker hører budskapet
og
man hører ved at noen forkynner
og
forkynnelsen kommer fra utsendelsen.

Blir mennesker frelst gjennom arbeidet i våre menigheter og gjennom livene våre?
Hvis ikke, må vi kanskje gå til roten i denne tankerekken, årsaken som fører til virkning:
Vi er et utsendt folk.
Det er derfor vi er her på jorden. Fordi Gud har funnet oss, gjort oss til sine barn og satt oss her på jorden for å fortelle om veien tilbake til Gud, til helhet, til renhet, til evig liv - gjennom Jesus Kristus.

Vi er et utsendt folk.
Når vi forstår det, vil vi forkynne.
Når vi forkynner, vil mennesker høre.
Når mennesker hører, kommer de til tro på Jesus.
Når mennesker tror, påkaller de ham.
Og "hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst."

Det er på tide å handle på ordene i Apostlenes gjerninger 26,16-18:

"Men reis deg nå og stå på føttene! Jeg har vist meg for deg for å velge deg ut til tjener og til vitne, både om det du har sett av meg, og om det du siden skal få se når jeg berger deg fra ditt eget folk og fra hedningfolkene. Jeg sender deg til dem for å åpne øynene deres, så de vender om fra mørke til lys, fra Satans makt og til Gud. Ved troen på meg skal de få tilgivelse for syndene og arvelodd sammen med dem som er blitt helliget."