Treet hadde vært stort og flott. Og hadde hatt en fremtredende plass i skogholtet. Helt fremst, ytters på kanten av åsen hadde treet stått i all sin prakt. Det hadde vært veldig bevisst sin posisjon. Stolt hadde den raget et hode høyere enn de fleste andre, og der ute på kanten var det ingen som hadde skygget for solen der den kunne kaste sin glans over treet.

Det er ikke godt å si hva som skjedde. Noe gikk i hvert fall fryktelig galt. Kanskje treet i sin selvopptatthet rett og slett glemte å ta til seg næring. Kanskje treet tenkte som så at nå var det så stort at det kunne klare seg på egenhånd. Røtter var for ungtrær. Nå hadde det vokst så mye at det var på tide å frigjøre seg fra jorden som bandt treet fast. Lite tenkte det på at det var nettopp det som gav treet næring og liv. Kanskje ikke det var stolthet, men ansvarsfølelse som hadde gitt treet dets sørgelige endelikt. Det hadde vært så opptatt av å lære de andre trærne å ta til seg næring at det hadde glemt sitt eget liv, sine egne behov og sin egen vekst.

Det er ikke godt å si hva som hadde skjedd.

Uansett hadde tilførselen av livgivende næring stoppet. Treet døde og falt. Og store trær faller langt ned.

For trær er tilværelsen nådeløs. Det finnes ingenting som heter gjenopprettelse og nytt liv.

For mennesker derimot...

Joh 20,19-21 Det var om kvelden samme dag, den første dag i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han stod midt iblant dem og sa: "Fred være med dere." Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa han til dem: "Fred være med dere. Likesom Faderen har sendt meg, sender jeg dere."