Farvel Blogspot, hallo Wordpress

Jeg forlater nå denne bloggadressen og flytter nå over til jarlehaugland.wordpress.com.

Ikke spør meg hvorfor. Jeg håper det funker bra.

Sommerfuglens kamp ut i frihet

Åj. Det var veldig lenge siden sist blogginnlegg fra meg. Men i går leste jeg ferdig "Miraklene i Santo Fico", og tenkte å dele den gamle presten sin visdom om hva sommerfugler kan lære oss:

"Gud har for vane å utvikle mirakler hele tiden, som vi ikke engang ser. Sånn som sommerfugler. Gud utvirker litt av et mirakel i en sommerfugl. Han lærer oss om våre liv ved hjelp av dem. Har du noengang sett en sommerfugl når den bryter seg ut av puppen? Å, det er en forferdelig kamp. Det ser ut som en dødskamp. Kanskje det er det. Bare sommerfuglen kan vite det. Men én ting er sikkert - det er en utmattende kamp. Sommerfuglen må trenge gjennom skallet fra sitt gamle liv - denne tingen som en gang var sterk nok til å beskytte den fra andre insekter, fugler, firfirsler - alle de tingene som kan ødelegge den siden den er så skjør. Men en vakker dag vet den at tiden er inne til å bryte ut av puppen. Den ønsker å bli noe nytt, forstår du, og for å bli det, må den bryte gjennom skallet. Men puppen er ikke som et rom med en dør. Den er noe sommerfuglen har lagd selv, av en enkel tråd spunnet over tid. Rundt og rundt seg selv pakket larven den enkle tråden, helt til den var helt begravet. Og nå er den en sommerfugl og ønsker å være fri, men den er fanget. Og noen av trådene, tråder som var spunnet med en viss ... lidenskap, ønsker ikke å bli brutt. Kampen for å fri seg kan være både skremmende og inspirerende. Men for sommerfuglen er det smertefullt og nådeløst.

Når jeg ser på en sommerfugl som kjemper og synes synd på den for alt strevet, blir jeg av og til fristet til å leke Guds hånd og bøye meg ned og hjelpe den. Jeg kunne så lett ha revet over noen tråder - bare noen få. Det ville gjort kampen så mye lettere, og den ville aldri fått vite det. Men jeg gjør ikke det. Vet du hvorfor? Fordi jeg vet at det ville ødelagt den. en ville dø. Jeg lærte det i biologitimene på seminaret. Sommerfuglen har en ... en ... ting i magen, tror jeg. Denne ... tingen er full av en væske som skal fylle årene i sommefuglvingene. Det er trykket av kampen, og presset for å komme ut av det puppens fengsel den selv har lagd, som tvinger denne væsken ut av denne ... tingen i magen og inn i årene i vingene. Uten denne værsken kan vingene aldri folde seg helt ut, og den vil aldri kunne fly. Den vil ramle ned på jorden og dø."

Det handler ikke om å trivialisere kamper og smerte i livet. Men jeg tror det er sunt for oss å innse at noen kamper i livet tillater Gud at vi må gå igjennom, for å rense og styrke oss gjennom den kampen.

"For vi vet at lidelsen gir utholdenhet, utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss." Rom.5,3-5

Foto: snukraina@sxc.hu

"Evangeliet er et budskap med kropp."

Evangeliet er et budskap med kropp, med sosial forankring, med en bæregruppe kalt kirken, menigheten. Slik har det alltid vært, helt siden Mesteren gikk langs Gennesarets bredd og møtte mennesker med et "Følg meg!" som var for sterkt til å stå imot. Det ble det kirke av. Olav Skjevesland i "Tro og tradisjon i en ny tid"

Evangeliet er et budskap med kropp...
Et fint begrep. Et budskap med kjøtt og bein. Historier med levende blod strømmende gjennom seg. En fortelling om fall, forsoning og frihet levd ut i våre liv.

Ikke som individualister, men som en felles kropp av kroppsdeler som har blitt satt sammen til et tett fellesskap med forskjellighet og avhengighet.

Jeg er utrolig takknemlig for å tilhøre menigheten. Ikke fordi jeg alltid er så glad for alt som skjer der. Langt ifra. Men fordi jeg tilhører et fellesskap som man kan forholde seg til. En kropp med konturer. En kropp som man kan være frustrert over, glede seg over, forandre på og bygge opp. Et fellesskap som bringer Guds nåde til hverandre. Jeg er ikke alene. Jeg er ingen øy - heller ikke i livet med Gud.

Og i denne kroppen leves budskapet ut som et evangelium - gode nyheter til mennesker. Gode nyheter ikledd kjøtt og blod. Gods nyheter levd ut i våre liv. Gode nyheter om fall, forsoning og frihet.

"Evangeliet er et budskap med kropp."

God sommer!

Sola skinner og ferien er rett rundt hjørnet. Foran meg ligger tid med familien, gode bøker, avkjølende bad og spennende fisketurer. Og etter det venter en ny og spennende jobb i Ungdom og Medier.

Det er mange grunner til å være takknemlig. Ikke bare for det som vi definerer som godt. Takknemligheten over å få tilhøre Gud, som vet best, som har fredstanker, som vil gi fremtid og håp, er en viktig basis å ha også når livet er vanskelig.

Men akkurat nå er jeg veldig takknemlig for det som er innlysende godt. Må jeg bare ikke ta det som en selvfølge...

I boken "Livet", som nylig er utgitt på Lunde forlag, forteller Krish Kandiah en liten historie som er verd å lytte til:

Vince Foster var en av verdens mest innflytelsesrike advokater, og i tillegg viserådgiver for den amerikanske presidenten. Foster ble ved en anledning bedt om å holde en innledningstale ved det juridiske fakultetet på Universitetet i Arkansas. Tilhørerne var studenter som virkelig etterlevde arbeidslivets carpe diem-prinsipper. I talen sa han: "Dere har til fulle bevist at dere er villige til å jobbe hardt, utholde lange dager og la jobben gå foran privatlivet. Men dette får meg til å tenke på det faktum at ingen noensinne har ytret følgende ord på dødsleiet: 'Jeg skulle ønske jeg hadde tilbrakt mer tid på kontoret.' "

Noen ganger er det lett å miste de virkelig viktige verdiene i livet, de som man er takknemlig for - nå og på dødsleiet. Bruk livet ditt til å være takknemlig og foreta prioriteringer som øker takknemligheten - hos deg og andre.

I dag er dagen til å bruke tid med familie og venner og være takknemlig for mennesker du er glad i.
I dag er dagen til å nyte naturen, uansett vær og være takknemlig for skaperverket.
I dag er dagen til å spise et godt måltid og være takknemlig for god mat og matlyst.
I dag er dagen til å fortelle en god vits og være takknemlig for humor og humør.
I dag er dagen til å hjelpe noen som trenger en hånd og være takknemlig for evnen til å vise og ta imot omsorg.
I dag er dagen til å prise Gud som gav oss alt dette, gav oss evnen til å elske, til å glede oss, til å leve med Ham som er all godhets giver.

Eller som Vamp sier: "Så takk ska du ha, kjære Gud, eller kem du nå e, som fant opp fine ting."
Jeg vet at det er Gud som har funnet opp fine ting, og han skal ha all takk, all ære, all lovprisning og tilbedelse.

God sommer!

Fredsfyrsten

"Min fred gir jeg dere," sa Jesus.

I en verden preget av krig og brutte relasjoner, er Jesu ord mer aktuelle enn noensinne. For han er fredsskaperen fremfor noen. Ikke bare det, han er fred. I profetien om Jesus i Jes.9,6, blir han kalt for "fredsfyrste".
Hos Jesus var dette mer enn tomme ord. Han kom for å bringe fred mellom fiender og gjenopprette brutte relasjoner.

Bare se på hvem Jesus var sammen med: I den innerste gjengen av mennesker som fulgte ham, finner vi Simeon Seloten, som var med i selotpartiet som ville gjøre opprør - gjerne voldelig - mot den romerske okkupasjonsmakten. Sammen med ham er også Levi, tolleren, som arbeidet for den samme okkupasjonsmakten som var selotenes fiender. Hvordan kunne disse fungere i en liten flokk på 12 disipler? Fordi de fulgte fredsfyrsten.
I Jesu følge var det også helt vanlig å ha med kvinner som naturlige og anerkjente venner av Jesus. I et samfunn der kvinner var underordnet menn, førte Jesus dem sammen som likeverdige mennesker.
Og Jesus hadde sosialt fellesskap både med prostituerte og fariseere, spedalske og skriftlærde. Han utvisket de sosiale klasseskillene og førte folk sammen som likestilte - mennesker som trengte og fulgte Jesus.

Paulus oppsummerer:

Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Gal.3,28

La oss igjen samles i etterfølgelse av fredsfyrsten og der finne fred mellom oss og Gud, fred med oss selv, fred med våre medmennesker og fred med skaperverket.

Den selektive medfølelsen eller Frans av Assisis bønn.-

Tankevekkende innspill fra misjonær på GF til Normisjon, her gjengitt i lederen i DagenMagazinet

"Misjonæren opplevde at det for kvar gong han var heime, var det vanskelegare i nå inn i nærmiljøet med situasjonen for dei fattige han levde blant ute. Informasjonen aukar, men evna til å ta inn over seg det ein vert informert om, minkar. Med det minkar også engasjementet for dei fattige, og engasjementet for sin eigen situasjon aukar."

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i beskrivelsen. Det er så mye å forholde seg til at man utvikler en svært selektiv medfølelse. De fattige, utstøtte og lidende må skrike for at jeg skal høre dem, bildene må bli groteske for at jeg skal bli berørt og historiene hjerteskjærende for at jeg skal bry meg.

Hva med de lidende som ikke får en kameralinse på seg? Hva med konfliktene, sult- og naturkatastrofene som ikke får overskiftene i media? Angår de ikke oss?

Hvordan skal vi bli befridd fra denne lammelsen?

Kanskje det kan starte med å gjøre denne bønnen fra Frans av Assisi til vårt liv?

Herre!
Gjør meg til et redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hat råder,
La meg bringe forlatelse der urett er begått,
La meg skape enighet der uenighet råder,
La meg bringe tro der tvil råder,
La meg bringe sannhet der villfarelse råder,
La meg bringe lys der mørket ruger,
La meg bringe glede der sorg og tyngsel råder!

Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste,
Ikke så meget å bli forstått som å forstå,
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom å gi man får,
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv,
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til evig liv.

Kledd i Kristus - Første Mosebok kap.3

Allerede i de første kapitlene av Det Gamle testamentet møter vi ord som peker frem mot Jesus.

Det er rett etter syndefallet, verden er infisert av djevelens gift, fellesskapet med Gud er ødelagt, renheten i mennesket er nå borte.

Og det er mørkt.

Midt i dette mørket kommer en liten lysstripe av håp til Adam og Eva. De hadde ødelagt alt, og de visste det. Guds hellige, rettferdige vrede var over dem og de ble sendt ut av hagen. Men før de blir sendt ut, gir Gud dem noe på veien - noe som forteller om hans omsorg for menneskene.

Herren Gud laget klær av skinn til Adam og hans hustru og kledde dem med. 1.Mos.3,21

Etter at Adam og Eva hadde fulgt slangens oppfordring og spist av frukten på treet, ble deres øyne åpnet - og de så sin nakenhet og sin skam. For å skjule dette, prøver de å dekke seg til med fikenblad. Det er utrolig hvor godt denne handlingen avslører vår evige hjelpeløse kamp for å dekke oss til, skjule våre synder, rette opp i våre egne feil. Som om noen fikenblad skulle overbevise Gud... Som om våre gode gjerninger, kristne kostymer, skulle imponere Den Allmektige.

Gud ser. Han ser gjennom fikenblader og egeninnsats og avslører oss.

Og Gud handler. Han kler Adam og Eva med klær som han har laget, som han er fornøyd med. For å få gode nok klær, måtte det gå et liv tapt.

Vi har også fått klær av Gud. Vi er ikledd Kristus, hans renhet og hellighet. Og for å få disse klærne, måtte Kristus dø.

Utkastelsen fra Edens hage er nå reversert. Adam og Eva ble avslørt, kledd og kastet ut av Edens hage. Vi blir avslørt, kledd og ført inn igjen i fellesskap med Gud - inn i hans rike, et evig rike uten smerte, uten relasjonsbrudd, uten falskhet, uten urettferdighet, uten ensomhet.

Gud har laget klær til deg.

Tilbake til Det Gamle testamentet

Endeløse ættelister, rigide lover, brutale kriger og uforståelige profetier?
eller
Ord som gir liv. Ord som skaper håp. Ord som fører oss inn i fellesskap med den treenige Gud?

Det Gamle testamentet er ganske utfordrende å forholde seg til. Det møter oss med en historie som inneholder mange flere farger og elementer enn vi er vant til å forholde oss til, og flere av dem er tilsynelatende uforenlig med den nådige, omsorgsfulle og kjærlige Gud vi møter i Det Nye testamentet.

Jeg tror vi gjør denne delen av Bibelen - som faktisk er den største delen - urett ved å foreta en rask dom og avvisning av den.
Kan det være at vi leser historiene med vår kulturs briller, og dermed mistolker store deler av den?
Kan det være at vi i vår tabloide hverdag har mistet evnen til å se ting flerdimensjonalt? Dermed blir det problematisk å forholde seg til Guds vrede og Guds kjærlighet samtidig. Det blir vanskelig å forstå at Gud møter oss med både sin nidkjære hellighet og kjærlige farsomsorg.

Så velger vi, om ikke bevisst, å unngå Det Gamle testamentet, eller i det minste nedvurdere det som noe annenrangs i forhold til Det Nye testamentet.

Da Paulus satt fengslet i Roma og nærmet seg avslutningen av sitt liv, skriver han et brev til Timoteus, som han tidligere har omtalt som "mitt ektefødte barn i troen" (1.Tim.1,2). Man merker at brevet er fylt opp av de siste, viktige ord til en som skal føre evangeliet videre til nye steder og nye generasjoner. Mot slutten av brevet kommer han med en påstand som er verd å stoppe litt opp for:

Helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skriftene, de som kan gi deg visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus. 2.Tim.3,15

Hvilke hellige skrifter snakker Paulus om? Det kan ikke være Det Nye testamentet, for selv om brevene var skrevet da og mest sannsynlig noen av evangeliene, hadde ikke Timoteus kjent dem fra han var et lite barn. Det må være Det Gamle testamentet Paulus sikter til, og - dette er viktig: de kan gi deg visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus.

Jeg tror det er på tide å gjenvinne Det Gamle testamentet som en sentral del av vårt fellesskap med Gud. Det er verd å bryne sin tro på noen av de vanskelige møtene vi opplever når krigene, smertene og Guds vrede slår mot vår såkalt "humane" hverdag.

Og midt i vår kamp med et mye bredere og dypere Gudsbilde, stiger Kristus ut av linjene, viser oss noe av Messiaslengselen hos jødene, drømmen om en frigjører, en tilgiver, en konge - og fyller oss med takknemlighet for at vi har møtt Ham. Vi har blitt satt fri av ham, vi har blitt tilgitt av ham, han er blitt vår bror, vår Herre og vår konge.

...når du deler ditt brød med den som sulter...

Jeg tror bibelen er ment å leves ut...

Det er en ubehagelig overbevisning. For bibelen utfordrer så til de grader til et oppgjør med selvsentrering, ignorering av urettferdighet og et (over)forbruk som øker fattigdommen i verden.

Samtidig er det en god overbevisning. For da vet jeg at det er noe utenfor oss som har større tanker for våre liv, som har fredstanker, som vil gi fremtid og håp. Det er en Gud som ikke sitter stille og ser på uretten, men kommer med sitt rike midt i blant oss - og kaller sitt folk til å leve Gudsrikelivet ut midt i verden:

Er dette den faste jeg vil ha:
en dag da mennesket plager seg selv,
henger med hodet som sivet,
kler seg i botsdrakt og ligger i aske?
Kaller du dette for faste,
er det en dag etter Herrens vilje?

Nei, slik er fasten som jeg vil ha:
at du løslater dem som med urett er lenket,
sprenger båndene i åket
og setter de undertrykte fri,
ja, bryter hvert åk i stykker,

at du deler ditt brød med dem som sulter,
og lar hjemløse stakkarer komme i hus,
at du sørger for klær når du ser en naken,
og ikke svikter dine egne.

Da skal ditt lys bryte fram
som når dagen gryr,
dine sår skal snart leges og gro.
Din rettferd skal gå foran deg
og Herrens herlighet følge etter deg.

Da skal Herren svare når du kaller på ham,
når du roper om hjelp, skal han si: «Her er jeg!»
Når du tar bort hvert tyngende åk,
når du holder opp med å peke fingrer
og tale ondskapsfullt om andre,

når du deler ditt brød med den som sulter,
og metter den som lider nød,
da skal lyset renne for deg i mørket,
og natten skal bli som høylys dag.

Herren skal alltid lede deg
og mette deg i det tørre land.
Han skal gi deg nye krefter,
så du blir lik en vannrik hage,
ja, som et kildevell
der vannet aldri svikter.
Jes.58,5-11

Tilbake til historien - Guds historie

Jeg tror historiefortelling er undervurdert. Ikke minst i kjølvannet av opplysningstiden og rasjonalismen - og modernismen - der alt skulle analyseres og forstås. I denne perioden vokste også den systematiske teologien frem, og både den akademiske teologiutdannelsen og vår trosopplæring i menighetene har i etterkant blitt mer sentrert rundt strukturert kunnskap.
Det blir fort teoretisk og livsfjernt.

Det er interessant å se at når Gud skulle formidle sitt budskap til menneskene, gjorde han det ved hjelp av en historie. Historien starter med "I begynnelsen skapte Gud..." og avslutter med en beskrivelse av evigheten der ondskapen er overvunnet, smertene er borte, tårene er tørket og livet, gleden og kjærligheten strømmer over.

Klimakset for Guds historie, er når Ordet ble menneske (Joh.1). Jesus Kristus, med sine gjerninger, sin undervisning og hele sitt liv, fortalte historien om en Gud som ønsket å vinne tilbake menneskene til seg, og derfor gav Kristus til å sone våre synder.

Jeg er ikke imot læresetninger og strukturert kunnskap, men de er kun brukbare så lenge de hjelper oss til å forstå historien, til å forstå relasjonen, til å forstå invitasjonen Gud kommer med.

La oss igjen søke å bli historiefortellere, med våre ord og i våre liv, om Han som kommer med gjenopprettelse.

"Når de første kristne samles i oldkirken, gjør de det først rundt den levende fortellingen om Jesus Kristus og hvordan Han forandrer menneskers liv. Evangeliet kommer ikke først og fremst i form av informasjon, men som en invitasjon." Truls Åkerlund

Veiviserens exit

En gang hjalp han andre å finne veien. Han har sluttet med det nå. Det er egentlig ganske trist.

Tanker ved et veikryss.

Min tid som ansatt i Bergens Indremisjon nærmer seg slutten, og det er tid for å se seg tilbake. Åtte år som ungdomssekretær har gitt mange gleder, utfordringer, frustrasjoner, grunner for å be om unnskyldning og, ikke minst, mange grunner for takknemlighet. Tusen takk for all forbønn, omsorg, kjærlighet som jeg har møtt i min tjeneste. Jeg er dypt takknemlig for det.

Dette har vært en tid der jeg har møtt og vært sammen med mange mennesker, mennesker jeg har blitt glad i, mennesker jeg har diskutert med, mennesker jeg har såret og blitt såret av, mennesker som har lært meg mye. Egil Svartdahl sa noe slikt som at kunnskap ikke burde måles etter hvor mange bøker man har lest, men etter hvor mange mennesker man har møtt. Han har et poeng, og jeg er takknemlig for hvert eneste menneske jeg har møtt disse årene. Måtte vi få nåde til å se Kristus i hverandre og gjenspeile Kristus til hverandre.

Hvor går så veien videre for Betlehem? Det er ikke min oppgave å peke ut, men jeg har lyst til å peke på fire veivisere – hentet fra Korsveibevegelsen.

1. Søke Jesus Kristus
Det er vårt kall som kristne. Vi er kalt til å følge Jesus, være der han er, gå dit han går, bli preget av hans liv, hans ord og gjerning. Aldri glem det. Vårt kall er ikke å bygge forsamling. Vårt kall er heller ikke å drive misjon. Vårt kall er å følge Jesus – så vil han gjøre oss til menneskefiskere.
2. Bygge fellesskap
Å følge Jesus kan vi ikke gjøre som enkeltindivider. Vi er frelst til å tilhøre en familie, til å være en gren på treet, et lem på legemet. Fellesskap bygges der mennesker kommer nær hverandre, i kjærlighet og ærlighet.
3. Leve enklere
Mens Korsvei her tar et nødvendig oppgjør med vår forbrukerkultur, tar jeg meg friheten til å dreie fokuset litt over på fellesskapsbyggingen vår. Jeg tror vi trenger å finne hvilepulsen igjen, å forenkle arbeidet vårt, rydde bort alt som tar tid og fokus bort fra vårt sentrum og vårt oppdrag: Å følge Jesus og gjøre andre mennesker til etterfølgere.
4. Fremme rettferdighet
Det handler om å vende blikket utover, å se at vi er velsignet til å være en velsignelse for andre, å fremelske en livsstil som fremmer rettferdig fordeling og ikke minst fører andre mennesker til ham som er vår rettferdighet, Jesus Kristus.

Må Gud velsigne oss til å være et fellesskap som ser Kristus i hverandre og som gjenspeiler Kristus til hverandre og ut til verden.

Guds fred.

Shane Claiborne i Vårt Land - ett år på etterskudd...

Jada, jeg er litt på etterskudd, men denne artikkelen i Vårt Land er verd å lese. Det er et kort møte med Shane Claiborne, forfatter av den enormt utfordrende boka Den uimotståelige revolusjonen og hovedtaler på årets Korsvei-festival.

Instead of a Show - Jon Foreman

I hate all your show and pretense
the hypocrisy of your praise
the hypocrisy of your festivals
I hate all your show

Away with your noisy worship
Away with your noisy hymns
I stop up my ears when your
singing ‘em
I hate all your show

Instead let there be a flood
of justice
An endless procession of righteous
living, living
Instead let there be a flood
of justice
Instead of a show

your eyes are closed when you’re praying
you sing right along with the band
you shine up your shoes for services
but there’s blood on your hands

you turned your back on the homeless
and the ones that don’t fit in your plans
quit playing religion games
there’s blood on your hands

Ah! let’s argue this out
if your sins are blood red
let’s argue this out
you’ll be white as the clouds
let’s argue this out
quit fooling around

give love to the ones who can’t love at all
give hope to the ones who got no hope at all
stand up for the ones who can’t stand up at all
instead of a show
I hate all your show

Instead of a Show - Jon Foreman

Jesus ødelegger liv...

I boken Irresistible Revoloution siterer Shane Claiborne et utsagn fra Søren Kierkegaard som provoserer og utfordrer forholdet mellom Bibelen og våre liv:

The matter is quite simple. The Bible is very easy to understand. But we Christians are a bunch of scheming swindlers. We pretend to be unable to understand it because we know very well that the minute we understand, we are obliged to act accordingly. Take any word in the New Testament and forget everything except pledging yourself to act accordingly. My God, you will say, if I do that my whole life will be ruined. How would I ever get on in the world? Herein lies the real place of Christian scolarship. Christian scholarship is the Church's prodigious invention to defend itself against the Bible, to ensure that we can continue to be good Christians without the Bible coming too close. Oh, priceless scholarship, what would we do without you? Dreadful it is to fall into the hands of the living God. Yes, it is even dreadful to be alone with the New Testament. Søren Kierkegaard, Provocations: Spiritual Writings of Kierkegaard, ed. Charles E. Moore

Dersom vi følger Jesus, vil våre liv bli ødelagt. Våre ambisjoner, vår vilje, våre ressurser, våre liv. Alt vil bli ødelagt og avgå med døden.

Men det er å tviholde på sitt liv at vi vil miste det. Og det er gjennom å miste sitt liv at vi skal finne det.

Og det er gjennom å følge Jesus - på ekte, ikke bare på liksom, som en koselig fritidsaktivitet - at andre får møte ham gjennom våre liv.

Jesu sår, min historie.

Da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sin side. Joh.20,20

Et hvert sår har en historie. Noen gir minner fra spennende opplevelser, andre er fylt med smerte og ubehag. Noen sår er synlige for andre, mens andre sår er innvendige og usynlige.

Jesus har også sår, sår han fikk fordi jeg påførte ham dem. Det var mine synder som gav Jesus hans sår.

Men Jesu sår forteller en historie som ikke stopper med mine synder.

Jesu sår rommer vår historie og inkluderer oss i hans historie, en historie der synd blir utslettet og sår blir helbredet.

Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom. Jes.53,5

Min historie blir hans, hans historie blir min. En sannhet for stor til å forstå, en gave for stor til å skjønne. Men vi tar imot i tillit og bøyer oss i lovprisning og tilbedelse for ham som bærer sår som gir vår historie fremtid og håp.

God appetitt!

Flere steder i Bibelen omtales Jesus som vår mat. Han er vannet vi skal drikke, brødet vi skal spise, vinen vi skal drikke. I Joh 6,54 sier han: "Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag.", noe som fører til at folk går fra ham i ren provokasjon. Hva slags Messias var dette, som oppfordret sine disipler til å spise sin rabbi...?

Kanskje vi også har mistet noe av dybden i denne sannheten? Vi har fått Kristus å spise, i hans ord og i nattverden - men i mange tilfeller har vi redusert det til et minnemåltid som inntas som et individuelt drive-in-måltid...

Det reelle måltidet har blitt redusert til et symbolsk måltid - med den konsekvensen at det reelle innholdet også i mange tilfeller er blitt redusert til et symbolsk innhold.

I tillegg har vi mistet mye av fellesskapsaspektet i våre vanlige måltider i hverdagen. Maten er en nødvendighet for å overleve, men ikke så mye mer enn det. Vi velger fastfood eller ferdigmat, og måltidene inntas i hast mellom skole, arbeid og en fullpakket fritidskalender.

Jeg tror det er på tide å stoppe opp, for i maten, i måltidene, har vi fått et fantastisk bilde på Kristus.

Frank Viola skriver i "From Eternity to Here":

If food could speak, it would say: "Think about how much you depend upon me. You think about me throughout the day. You come to me and partake of me numerous times each day. I am the most important thing in your life. You need me to live. You need me to survive. Without me, you will die. I am your enjoyment. I am your sustenance. And I am a part of you."

What a picture! The real food, Christ, says the same thing to every human being.

God put physical food on this earth to show us what Christ means to us spititually. Every time you sit down to eat, your food screams this one message: I am an image of your Lord.

Neste gang du spiser: Lytt til maten som sier til deg: "Jeg er et bilde på din Herre, han som du er avhengig av, han som gir liv og kraft, han som gir deg glede, han som er en del av deg."

God appetitt!

PS. Mat smaker best i fellesskap med andre...

Veien til hvile, veien til kraft

En nydelig setning fylt av visdom, kraft og hvile - i møte med historien om Adam som falt i dyp søvn og Gud tok ut et ribbein av hans side og skapte Eva.

When man rests, God works.

Når skal vi lære dette? Når skal vi lære at det er i stillhet og tillit vår styrke skal være? Når skal vi lære å stoppe opp lenge nok i livet vårt til å oppdage at den som venter på Herren, får ny kraft?

Jakten på oppdraget er avsluttet: Jesus er misjon

Hvis noen er i tvil om Gud er misjon, vil jeg anbefale å rette fokus mot Jesus et øyeblikk. For "Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har forklaret ham." Joh 1,18

Hvem er Jesus, da? Jesus er misjon. Jesus er Guds utsendte sønn som i hele sitt liv på jorden ble drevet av ett mål i alt han gjorde: Å "søke og frelse det som var fortapt" Luk.19,10

• Jesus er han som måtte gå gjennom Samaria på vei fra Judea til Galilea - selv om han ikke måtte, for jøder tok vanligvis en annen vei. Men Jesus visste at der var det en kvinne på vei til brønnen for å hente vann, og hun trengte Guds nåde. (Joh.4)
• Jesus er han som, da han var på vei gjennom Jeriko, stoppet opp, gikk bort til et tre og ropte opp: "Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg bli i ditt hus." Hvorfor, fordi Sakkeus var fortapt og trengte å bli frelst. (Luk.19)
  
• Jesus er hyrden som mistet en sau, men hadde 99 igjen. Han slo seg ikke til ro med dem han fortsatt hadde, men forlot dem for å lete etter den bortkomne sauen. Og han lette til han fant den... (Luk.15)
• Jesus er han som holdt ut lidelse, spott, pisking og til slutt døden på korset - fordi det var vår eneste redning.

Jesus er misjon. Han som fortsatt søker og frelser det som er fortapt. Han som fortsatt leter i konstant uro så lenge det finnes noen som er borte fra ham.

Fordi han elsker slik bare Gud kan elske.

"Følg meg," sa Jesus, "så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere."

Kanskje det er der jakten på misjonsoppdraget slutter og det misjonale livet starter: I Jesu fotspor. I nærhet, etterfølgelse, lydhørhet, lydighet. I takknemlighet, tilbedelse og lovprisning av ham som gav alt for at vi skulle få alt i ham.

I boken "reJesus - a Wild Messiah for a Missional Church" tar forfatterne Michael Frost og Alan Hirsch til orde for et fornyet blikk på Jesus og hvilke følger etterfølgelse av ham får i våre liv. De mener at vi må kalibrere kirken (justere vår virkelighet mot Kristi standard) mot Kristus, siden det gjennom årene har blitt skapt store avvik og stor avstand til den Jesus vi møter i Bibelen.

I de ekstreme tilfellene har både nazistene og Ku-Klux klan hevdet å gå sammen med Jesus i deres verk. Forfatterne skriver: "How did followers of Jesus end up so far from the teaching and example of Jesus?" Det er ikke vanskelig å være enig i forfatterne når det gjelder ekstremtilfellene, men jeg (og de) mener at også vår "normale" kristendom i dag har fjernet seg fra Jesus og dannet et bilde av ham som passer oss.

Misjon handler om å finne Jesus igjen - være hos ham, lytte til ham, bli utfordret av hans undervisning og liv - og våge de skumle skrittene ut i etterfølgelse, ikke bare teoretisk eller følelsesmessig, men i det virkelige livet.

Jakten på oppdraget er avsluttet: Gud er misjon

Lenge har jeg lett etter misjonsoppdraget som en egen sak, en selvstendig greie som jeg skulle finne - hos Gud, i bibelen, i mitt liv og i forsamlingen.

Jeg tror jeg har tenkt feil. I hvert fall har jeg begynt i feil ende.

For misjon er ikke en sak, den er en del av Guds natur. Gud er misjon. Gud er han som er på ustoppelig, oppsøkende leting etter det han har mistet.

I Esek 34,4 kommer Gud med et sviende hardt vitnesbyrd om Israels hyrder:

Det svake har dere ikke styrket, det syke har dere ikke legt. Det som er sønderbrutt har dere ikke forbundet, det bortdrevne har dere ikke ført tilbake, og det fortapte har dere ikke oppsøkt. Men med vold og med hårdhet har dere hersket over dem.

Hva er da redningen for Israelsfolket? Redningen er Gud selv:

De fortapte vil jeg oppsøke, og de bortdrevne vil jeg føre tilbake, og de sønderbrutte vil jeg forbinde, og de syke vil jeg styrke. Esek 34,16

Gud er misjon. Og vi er satt her på jorden for å gjenspeile Guds natur til våre medmennesker - ved å være i Guds nærhet midt blant menneskene.

Jeg vil være hos Gud, være nær Gud, være i Gud - og på den måten la hans hjerte forme mitt hjerte, så jeg også oppsøker de fortapte, fører tilbake de bortdrevne, forbinder de sønderbrutte og styrker de syke.

Ikke fordi jeg fant misjonsoppdraget og var flink til å gjennomføre det. Men fordi Gud er misjon og jeg er hans barn.