Gamle trær kan fortsatt skyte nye skudd 2

Jeg lurer på om den manglende idealismen hos store deler av voksengenerasjonen handler om frykt for å mislykkes, frykt for nok en skuffelse over tapte drømmer, nok et fall på vandringen langs håpets vei.
John Ortberg skriver i boken "Hvis du vil gå på vannet må du komme deg ut av båten":

Så lenge vi er små, virker det ikke som om det gjør så mye om vi ikke lykkes. Ingen ettåring sier til seg selv når han snubler under gåtreningen: Det der var dumt og klosset av meg! Jeg var nok ikke skapt til å gå. Jeg vil i hvert fall ikke at noen andre skal se at jeg faller. Jeg får nok heller nøye meg med å krabbe resten av livet enn å oppleve det der enda en gang.
Barn er fullkomment fornøyde med å måtte tåle ustøhet og fall på veien til å lære å gå. Det er derfor vi sier at de stabber omkring.
Men når vi blir eldre, virker det som om vi blir stadig mer redde for å falle. Vi vil heller unngå å falle enn å lære å gå

Du utfordres til å våge å tro på drømmene igjen. For det er bedre å falle en gang eller to enn å aldri lære å gå...