Farvel Blogspot, hallo Wordpress

Jeg forlater nå denne bloggadressen og flytter nå over til jarlehaugland.wordpress.com.

Ikke spør meg hvorfor. Jeg håper det funker bra.

Sommerfuglens kamp ut i frihet

Åj. Det var veldig lenge siden sist blogginnlegg fra meg. Men i går leste jeg ferdig "Miraklene i Santo Fico", og tenkte å dele den gamle presten sin visdom om hva sommerfugler kan lære oss:

"Gud har for vane å utvikle mirakler hele tiden, som vi ikke engang ser. Sånn som sommerfugler. Gud utvirker litt av et mirakel i en sommerfugl. Han lærer oss om våre liv ved hjelp av dem. Har du noengang sett en sommerfugl når den bryter seg ut av puppen? Å, det er en forferdelig kamp. Det ser ut som en dødskamp. Kanskje det er det. Bare sommerfuglen kan vite det. Men én ting er sikkert - det er en utmattende kamp. Sommerfuglen må trenge gjennom skallet fra sitt gamle liv - denne tingen som en gang var sterk nok til å beskytte den fra andre insekter, fugler, firfirsler - alle de tingene som kan ødelegge den siden den er så skjør. Men en vakker dag vet den at tiden er inne til å bryte ut av puppen. Den ønsker å bli noe nytt, forstår du, og for å bli det, må den bryte gjennom skallet. Men puppen er ikke som et rom med en dør. Den er noe sommerfuglen har lagd selv, av en enkel tråd spunnet over tid. Rundt og rundt seg selv pakket larven den enkle tråden, helt til den var helt begravet. Og nå er den en sommerfugl og ønsker å være fri, men den er fanget. Og noen av trådene, tråder som var spunnet med en viss ... lidenskap, ønsker ikke å bli brutt. Kampen for å fri seg kan være både skremmende og inspirerende. Men for sommerfuglen er det smertefullt og nådeløst.

Når jeg ser på en sommerfugl som kjemper og synes synd på den for alt strevet, blir jeg av og til fristet til å leke Guds hånd og bøye meg ned og hjelpe den. Jeg kunne så lett ha revet over noen tråder - bare noen få. Det ville gjort kampen så mye lettere, og den ville aldri fått vite det. Men jeg gjør ikke det. Vet du hvorfor? Fordi jeg vet at det ville ødelagt den. en ville dø. Jeg lærte det i biologitimene på seminaret. Sommerfuglen har en ... en ... ting i magen, tror jeg. Denne ... tingen er full av en væske som skal fylle årene i sommefuglvingene. Det er trykket av kampen, og presset for å komme ut av det puppens fengsel den selv har lagd, som tvinger denne væsken ut av denne ... tingen i magen og inn i årene i vingene. Uten denne værsken kan vingene aldri folde seg helt ut, og den vil aldri kunne fly. Den vil ramle ned på jorden og dø."

Det handler ikke om å trivialisere kamper og smerte i livet. Men jeg tror det er sunt for oss å innse at noen kamper i livet tillater Gud at vi må gå igjennom, for å rense og styrke oss gjennom den kampen.

"For vi vet at lidelsen gir utholdenhet, utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss." Rom.5,3-5

Foto: snukraina@sxc.hu

"Evangeliet er et budskap med kropp."

Evangeliet er et budskap med kropp, med sosial forankring, med en bæregruppe kalt kirken, menigheten. Slik har det alltid vært, helt siden Mesteren gikk langs Gennesarets bredd og møtte mennesker med et "Følg meg!" som var for sterkt til å stå imot. Det ble det kirke av. Olav Skjevesland i "Tro og tradisjon i en ny tid"

Evangeliet er et budskap med kropp...
Et fint begrep. Et budskap med kjøtt og bein. Historier med levende blod strømmende gjennom seg. En fortelling om fall, forsoning og frihet levd ut i våre liv.

Ikke som individualister, men som en felles kropp av kroppsdeler som har blitt satt sammen til et tett fellesskap med forskjellighet og avhengighet.

Jeg er utrolig takknemlig for å tilhøre menigheten. Ikke fordi jeg alltid er så glad for alt som skjer der. Langt ifra. Men fordi jeg tilhører et fellesskap som man kan forholde seg til. En kropp med konturer. En kropp som man kan være frustrert over, glede seg over, forandre på og bygge opp. Et fellesskap som bringer Guds nåde til hverandre. Jeg er ikke alene. Jeg er ingen øy - heller ikke i livet med Gud.

Og i denne kroppen leves budskapet ut som et evangelium - gode nyheter til mennesker. Gode nyheter ikledd kjøtt og blod. Gods nyheter levd ut i våre liv. Gode nyheter om fall, forsoning og frihet.

"Evangeliet er et budskap med kropp."

God sommer!

Sola skinner og ferien er rett rundt hjørnet. Foran meg ligger tid med familien, gode bøker, avkjølende bad og spennende fisketurer. Og etter det venter en ny og spennende jobb i Ungdom og Medier.

Det er mange grunner til å være takknemlig. Ikke bare for det som vi definerer som godt. Takknemligheten over å få tilhøre Gud, som vet best, som har fredstanker, som vil gi fremtid og håp, er en viktig basis å ha også når livet er vanskelig.

Men akkurat nå er jeg veldig takknemlig for det som er innlysende godt. Må jeg bare ikke ta det som en selvfølge...

I boken "Livet", som nylig er utgitt på Lunde forlag, forteller Krish Kandiah en liten historie som er verd å lytte til:

Vince Foster var en av verdens mest innflytelsesrike advokater, og i tillegg viserådgiver for den amerikanske presidenten. Foster ble ved en anledning bedt om å holde en innledningstale ved det juridiske fakultetet på Universitetet i Arkansas. Tilhørerne var studenter som virkelig etterlevde arbeidslivets carpe diem-prinsipper. I talen sa han: "Dere har til fulle bevist at dere er villige til å jobbe hardt, utholde lange dager og la jobben gå foran privatlivet. Men dette får meg til å tenke på det faktum at ingen noensinne har ytret følgende ord på dødsleiet: 'Jeg skulle ønske jeg hadde tilbrakt mer tid på kontoret.' "

Noen ganger er det lett å miste de virkelig viktige verdiene i livet, de som man er takknemlig for - nå og på dødsleiet. Bruk livet ditt til å være takknemlig og foreta prioriteringer som øker takknemligheten - hos deg og andre.

I dag er dagen til å bruke tid med familie og venner og være takknemlig for mennesker du er glad i.
I dag er dagen til å nyte naturen, uansett vær og være takknemlig for skaperverket.
I dag er dagen til å spise et godt måltid og være takknemlig for god mat og matlyst.
I dag er dagen til å fortelle en god vits og være takknemlig for humor og humør.
I dag er dagen til å hjelpe noen som trenger en hånd og være takknemlig for evnen til å vise og ta imot omsorg.
I dag er dagen til å prise Gud som gav oss alt dette, gav oss evnen til å elske, til å glede oss, til å leve med Ham som er all godhets giver.

Eller som Vamp sier: "Så takk ska du ha, kjære Gud, eller kem du nå e, som fant opp fine ting."
Jeg vet at det er Gud som har funnet opp fine ting, og han skal ha all takk, all ære, all lovprisning og tilbedelse.

God sommer!

Fredsfyrsten

"Min fred gir jeg dere," sa Jesus.

I en verden preget av krig og brutte relasjoner, er Jesu ord mer aktuelle enn noensinne. For han er fredsskaperen fremfor noen. Ikke bare det, han er fred. I profetien om Jesus i Jes.9,6, blir han kalt for "fredsfyrste".
Hos Jesus var dette mer enn tomme ord. Han kom for å bringe fred mellom fiender og gjenopprette brutte relasjoner.

Bare se på hvem Jesus var sammen med: I den innerste gjengen av mennesker som fulgte ham, finner vi Simeon Seloten, som var med i selotpartiet som ville gjøre opprør - gjerne voldelig - mot den romerske okkupasjonsmakten. Sammen med ham er også Levi, tolleren, som arbeidet for den samme okkupasjonsmakten som var selotenes fiender. Hvordan kunne disse fungere i en liten flokk på 12 disipler? Fordi de fulgte fredsfyrsten.
I Jesu følge var det også helt vanlig å ha med kvinner som naturlige og anerkjente venner av Jesus. I et samfunn der kvinner var underordnet menn, førte Jesus dem sammen som likeverdige mennesker.
Og Jesus hadde sosialt fellesskap både med prostituerte og fariseere, spedalske og skriftlærde. Han utvisket de sosiale klasseskillene og førte folk sammen som likestilte - mennesker som trengte og fulgte Jesus.

Paulus oppsummerer:

Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Gal.3,28

La oss igjen samles i etterfølgelse av fredsfyrsten og der finne fred mellom oss og Gud, fred med oss selv, fred med våre medmennesker og fred med skaperverket.

Den selektive medfølelsen eller Frans av Assisis bønn.-

Tankevekkende innspill fra misjonær på GF til Normisjon, her gjengitt i lederen i DagenMagazinet

"Misjonæren opplevde at det for kvar gong han var heime, var det vanskelegare i nå inn i nærmiljøet med situasjonen for dei fattige han levde blant ute. Informasjonen aukar, men evna til å ta inn over seg det ein vert informert om, minkar. Med det minkar også engasjementet for dei fattige, og engasjementet for sin eigen situasjon aukar."

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i beskrivelsen. Det er så mye å forholde seg til at man utvikler en svært selektiv medfølelse. De fattige, utstøtte og lidende må skrike for at jeg skal høre dem, bildene må bli groteske for at jeg skal bli berørt og historiene hjerteskjærende for at jeg skal bry meg.

Hva med de lidende som ikke får en kameralinse på seg? Hva med konfliktene, sult- og naturkatastrofene som ikke får overskiftene i media? Angår de ikke oss?

Hvordan skal vi bli befridd fra denne lammelsen?

Kanskje det kan starte med å gjøre denne bønnen fra Frans av Assisi til vårt liv?

Herre!
Gjør meg til et redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hat råder,
La meg bringe forlatelse der urett er begått,
La meg skape enighet der uenighet råder,
La meg bringe tro der tvil råder,
La meg bringe sannhet der villfarelse råder,
La meg bringe lys der mørket ruger,
La meg bringe glede der sorg og tyngsel råder!

Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste,
Ikke så meget å bli forstått som å forstå,
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom å gi man får,
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv,
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til evig liv.

Kledd i Kristus - Første Mosebok kap.3

Allerede i de første kapitlene av Det Gamle testamentet møter vi ord som peker frem mot Jesus.

Det er rett etter syndefallet, verden er infisert av djevelens gift, fellesskapet med Gud er ødelagt, renheten i mennesket er nå borte.

Og det er mørkt.

Midt i dette mørket kommer en liten lysstripe av håp til Adam og Eva. De hadde ødelagt alt, og de visste det. Guds hellige, rettferdige vrede var over dem og de ble sendt ut av hagen. Men før de blir sendt ut, gir Gud dem noe på veien - noe som forteller om hans omsorg for menneskene.

Herren Gud laget klær av skinn til Adam og hans hustru og kledde dem med. 1.Mos.3,21

Etter at Adam og Eva hadde fulgt slangens oppfordring og spist av frukten på treet, ble deres øyne åpnet - og de så sin nakenhet og sin skam. For å skjule dette, prøver de å dekke seg til med fikenblad. Det er utrolig hvor godt denne handlingen avslører vår evige hjelpeløse kamp for å dekke oss til, skjule våre synder, rette opp i våre egne feil. Som om noen fikenblad skulle overbevise Gud... Som om våre gode gjerninger, kristne kostymer, skulle imponere Den Allmektige.

Gud ser. Han ser gjennom fikenblader og egeninnsats og avslører oss.

Og Gud handler. Han kler Adam og Eva med klær som han har laget, som han er fornøyd med. For å få gode nok klær, måtte det gå et liv tapt.

Vi har også fått klær av Gud. Vi er ikledd Kristus, hans renhet og hellighet. Og for å få disse klærne, måtte Kristus dø.

Utkastelsen fra Edens hage er nå reversert. Adam og Eva ble avslørt, kledd og kastet ut av Edens hage. Vi blir avslørt, kledd og ført inn igjen i fellesskap med Gud - inn i hans rike, et evig rike uten smerte, uten relasjonsbrudd, uten falskhet, uten urettferdighet, uten ensomhet.

Gud har laget klær til deg.