"Evangeliet er et budskap med kropp."

Evangeliet er et budskap med kropp, med sosial forankring, med en bæregruppe kalt kirken, menigheten. Slik har det alltid vært, helt siden Mesteren gikk langs Gennesarets bredd og møtte mennesker med et "Følg meg!" som var for sterkt til å stå imot. Det ble det kirke av. Olav Skjevesland i "Tro og tradisjon i en ny tid"

Evangeliet er et budskap med kropp...
Et fint begrep. Et budskap med kjøtt og bein. Historier med levende blod strømmende gjennom seg. En fortelling om fall, forsoning og frihet levd ut i våre liv.

Ikke som individualister, men som en felles kropp av kroppsdeler som har blitt satt sammen til et tett fellesskap med forskjellighet og avhengighet.

Jeg er utrolig takknemlig for å tilhøre menigheten. Ikke fordi jeg alltid er så glad for alt som skjer der. Langt ifra. Men fordi jeg tilhører et fellesskap som man kan forholde seg til. En kropp med konturer. En kropp som man kan være frustrert over, glede seg over, forandre på og bygge opp. Et fellesskap som bringer Guds nåde til hverandre. Jeg er ikke alene. Jeg er ingen øy - heller ikke i livet med Gud.

Og i denne kroppen leves budskapet ut som et evangelium - gode nyheter til mennesker. Gode nyheter ikledd kjøtt og blod. Gods nyheter levd ut i våre liv. Gode nyheter om fall, forsoning og frihet.

"Evangeliet er et budskap med kropp."

God sommer!

Sola skinner og ferien er rett rundt hjørnet. Foran meg ligger tid med familien, gode bøker, avkjølende bad og spennende fisketurer. Og etter det venter en ny og spennende jobb i Ungdom og Medier.

Det er mange grunner til å være takknemlig. Ikke bare for det som vi definerer som godt. Takknemligheten over å få tilhøre Gud, som vet best, som har fredstanker, som vil gi fremtid og håp, er en viktig basis å ha også når livet er vanskelig.

Men akkurat nå er jeg veldig takknemlig for det som er innlysende godt. Må jeg bare ikke ta det som en selvfølge...

I boken "Livet", som nylig er utgitt på Lunde forlag, forteller Krish Kandiah en liten historie som er verd å lytte til:

Vince Foster var en av verdens mest innflytelsesrike advokater, og i tillegg viserådgiver for den amerikanske presidenten. Foster ble ved en anledning bedt om å holde en innledningstale ved det juridiske fakultetet på Universitetet i Arkansas. Tilhørerne var studenter som virkelig etterlevde arbeidslivets carpe diem-prinsipper. I talen sa han: "Dere har til fulle bevist at dere er villige til å jobbe hardt, utholde lange dager og la jobben gå foran privatlivet. Men dette får meg til å tenke på det faktum at ingen noensinne har ytret følgende ord på dødsleiet: 'Jeg skulle ønske jeg hadde tilbrakt mer tid på kontoret.' "

Noen ganger er det lett å miste de virkelig viktige verdiene i livet, de som man er takknemlig for - nå og på dødsleiet. Bruk livet ditt til å være takknemlig og foreta prioriteringer som øker takknemligheten - hos deg og andre.

I dag er dagen til å bruke tid med familie og venner og være takknemlig for mennesker du er glad i.
I dag er dagen til å nyte naturen, uansett vær og være takknemlig for skaperverket.
I dag er dagen til å spise et godt måltid og være takknemlig for god mat og matlyst.
I dag er dagen til å fortelle en god vits og være takknemlig for humor og humør.
I dag er dagen til å hjelpe noen som trenger en hånd og være takknemlig for evnen til å vise og ta imot omsorg.
I dag er dagen til å prise Gud som gav oss alt dette, gav oss evnen til å elske, til å glede oss, til å leve med Ham som er all godhets giver.

Eller som Vamp sier: "Så takk ska du ha, kjære Gud, eller kem du nå e, som fant opp fine ting."
Jeg vet at det er Gud som har funnet opp fine ting, og han skal ha all takk, all ære, all lovprisning og tilbedelse.

God sommer!

Fredsfyrsten

"Min fred gir jeg dere," sa Jesus.

I en verden preget av krig og brutte relasjoner, er Jesu ord mer aktuelle enn noensinne. For han er fredsskaperen fremfor noen. Ikke bare det, han er fred. I profetien om Jesus i Jes.9,6, blir han kalt for "fredsfyrste".
Hos Jesus var dette mer enn tomme ord. Han kom for å bringe fred mellom fiender og gjenopprette brutte relasjoner.

Bare se på hvem Jesus var sammen med: I den innerste gjengen av mennesker som fulgte ham, finner vi Simeon Seloten, som var med i selotpartiet som ville gjøre opprør - gjerne voldelig - mot den romerske okkupasjonsmakten. Sammen med ham er også Levi, tolleren, som arbeidet for den samme okkupasjonsmakten som var selotenes fiender. Hvordan kunne disse fungere i en liten flokk på 12 disipler? Fordi de fulgte fredsfyrsten.
I Jesu følge var det også helt vanlig å ha med kvinner som naturlige og anerkjente venner av Jesus. I et samfunn der kvinner var underordnet menn, førte Jesus dem sammen som likeverdige mennesker.
Og Jesus hadde sosialt fellesskap både med prostituerte og fariseere, spedalske og skriftlærde. Han utvisket de sosiale klasseskillene og førte folk sammen som likestilte - mennesker som trengte og fulgte Jesus.

Paulus oppsummerer:

Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Gal.3,28

La oss igjen samles i etterfølgelse av fredsfyrsten og der finne fred mellom oss og Gud, fred med oss selv, fred med våre medmennesker og fred med skaperverket.

Den selektive medfølelsen eller Frans av Assisis bønn.-

Tankevekkende innspill fra misjonær på GF til Normisjon, her gjengitt i lederen i DagenMagazinet

"Misjonæren opplevde at det for kvar gong han var heime, var det vanskelegare i nå inn i nærmiljøet med situasjonen for dei fattige han levde blant ute. Informasjonen aukar, men evna til å ta inn over seg det ein vert informert om, minkar. Med det minkar også engasjementet for dei fattige, og engasjementet for sin eigen situasjon aukar."

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i beskrivelsen. Det er så mye å forholde seg til at man utvikler en svært selektiv medfølelse. De fattige, utstøtte og lidende må skrike for at jeg skal høre dem, bildene må bli groteske for at jeg skal bli berørt og historiene hjerteskjærende for at jeg skal bry meg.

Hva med de lidende som ikke får en kameralinse på seg? Hva med konfliktene, sult- og naturkatastrofene som ikke får overskiftene i media? Angår de ikke oss?

Hvordan skal vi bli befridd fra denne lammelsen?

Kanskje det kan starte med å gjøre denne bønnen fra Frans av Assisi til vårt liv?

Herre!
Gjør meg til et redskap for din fred!
La meg bringe kjærlighet der hat råder,
La meg bringe forlatelse der urett er begått,
La meg skape enighet der uenighet råder,
La meg bringe tro der tvil råder,
La meg bringe sannhet der villfarelse råder,
La meg bringe lys der mørket ruger,
La meg bringe glede der sorg og tyngsel råder!

Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste,
Ikke så meget å bli forstått som å forstå,
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom å gi man får,
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv,
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til evig liv.

Kledd i Kristus - Første Mosebok kap.3

Allerede i de første kapitlene av Det Gamle testamentet møter vi ord som peker frem mot Jesus.

Det er rett etter syndefallet, verden er infisert av djevelens gift, fellesskapet med Gud er ødelagt, renheten i mennesket er nå borte.

Og det er mørkt.

Midt i dette mørket kommer en liten lysstripe av håp til Adam og Eva. De hadde ødelagt alt, og de visste det. Guds hellige, rettferdige vrede var over dem og de ble sendt ut av hagen. Men før de blir sendt ut, gir Gud dem noe på veien - noe som forteller om hans omsorg for menneskene.

Herren Gud laget klær av skinn til Adam og hans hustru og kledde dem med. 1.Mos.3,21

Etter at Adam og Eva hadde fulgt slangens oppfordring og spist av frukten på treet, ble deres øyne åpnet - og de så sin nakenhet og sin skam. For å skjule dette, prøver de å dekke seg til med fikenblad. Det er utrolig hvor godt denne handlingen avslører vår evige hjelpeløse kamp for å dekke oss til, skjule våre synder, rette opp i våre egne feil. Som om noen fikenblad skulle overbevise Gud... Som om våre gode gjerninger, kristne kostymer, skulle imponere Den Allmektige.

Gud ser. Han ser gjennom fikenblader og egeninnsats og avslører oss.

Og Gud handler. Han kler Adam og Eva med klær som han har laget, som han er fornøyd med. For å få gode nok klær, måtte det gå et liv tapt.

Vi har også fått klær av Gud. Vi er ikledd Kristus, hans renhet og hellighet. Og for å få disse klærne, måtte Kristus dø.

Utkastelsen fra Edens hage er nå reversert. Adam og Eva ble avslørt, kledd og kastet ut av Edens hage. Vi blir avslørt, kledd og ført inn igjen i fellesskap med Gud - inn i hans rike, et evig rike uten smerte, uten relasjonsbrudd, uten falskhet, uten urettferdighet, uten ensomhet.

Gud har laget klær til deg.

Tilbake til Det Gamle testamentet

Endeløse ættelister, rigide lover, brutale kriger og uforståelige profetier?
eller
Ord som gir liv. Ord som skaper håp. Ord som fører oss inn i fellesskap med den treenige Gud?

Det Gamle testamentet er ganske utfordrende å forholde seg til. Det møter oss med en historie som inneholder mange flere farger og elementer enn vi er vant til å forholde oss til, og flere av dem er tilsynelatende uforenlig med den nådige, omsorgsfulle og kjærlige Gud vi møter i Det Nye testamentet.

Jeg tror vi gjør denne delen av Bibelen - som faktisk er den største delen - urett ved å foreta en rask dom og avvisning av den.
Kan det være at vi leser historiene med vår kulturs briller, og dermed mistolker store deler av den?
Kan det være at vi i vår tabloide hverdag har mistet evnen til å se ting flerdimensjonalt? Dermed blir det problematisk å forholde seg til Guds vrede og Guds kjærlighet samtidig. Det blir vanskelig å forstå at Gud møter oss med både sin nidkjære hellighet og kjærlige farsomsorg.

Så velger vi, om ikke bevisst, å unngå Det Gamle testamentet, eller i det minste nedvurdere det som noe annenrangs i forhold til Det Nye testamentet.

Da Paulus satt fengslet i Roma og nærmet seg avslutningen av sitt liv, skriver han et brev til Timoteus, som han tidligere har omtalt som "mitt ektefødte barn i troen" (1.Tim.1,2). Man merker at brevet er fylt opp av de siste, viktige ord til en som skal føre evangeliet videre til nye steder og nye generasjoner. Mot slutten av brevet kommer han med en påstand som er verd å stoppe litt opp for:

Helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skriftene, de som kan gi deg visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus. 2.Tim.3,15

Hvilke hellige skrifter snakker Paulus om? Det kan ikke være Det Nye testamentet, for selv om brevene var skrevet da og mest sannsynlig noen av evangeliene, hadde ikke Timoteus kjent dem fra han var et lite barn. Det må være Det Gamle testamentet Paulus sikter til, og - dette er viktig: de kan gi deg visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus.

Jeg tror det er på tide å gjenvinne Det Gamle testamentet som en sentral del av vårt fellesskap med Gud. Det er verd å bryne sin tro på noen av de vanskelige møtene vi opplever når krigene, smertene og Guds vrede slår mot vår såkalt "humane" hverdag.

Og midt i vår kamp med et mye bredere og dypere Gudsbilde, stiger Kristus ut av linjene, viser oss noe av Messiaslengselen hos jødene, drømmen om en frigjører, en tilgiver, en konge - og fyller oss med takknemlighet for at vi har møtt Ham. Vi har blitt satt fri av ham, vi har blitt tilgitt av ham, han er blitt vår bror, vår Herre og vår konge.

...når du deler ditt brød med den som sulter...

Jeg tror bibelen er ment å leves ut...

Det er en ubehagelig overbevisning. For bibelen utfordrer så til de grader til et oppgjør med selvsentrering, ignorering av urettferdighet og et (over)forbruk som øker fattigdommen i verden.

Samtidig er det en god overbevisning. For da vet jeg at det er noe utenfor oss som har større tanker for våre liv, som har fredstanker, som vil gi fremtid og håp. Det er en Gud som ikke sitter stille og ser på uretten, men kommer med sitt rike midt i blant oss - og kaller sitt folk til å leve Gudsrikelivet ut midt i verden:

Er dette den faste jeg vil ha:
en dag da mennesket plager seg selv,
henger med hodet som sivet,
kler seg i botsdrakt og ligger i aske?
Kaller du dette for faste,
er det en dag etter Herrens vilje?

Nei, slik er fasten som jeg vil ha:
at du løslater dem som med urett er lenket,
sprenger båndene i åket
og setter de undertrykte fri,
ja, bryter hvert åk i stykker,

at du deler ditt brød med dem som sulter,
og lar hjemløse stakkarer komme i hus,
at du sørger for klær når du ser en naken,
og ikke svikter dine egne.

Da skal ditt lys bryte fram
som når dagen gryr,
dine sår skal snart leges og gro.
Din rettferd skal gå foran deg
og Herrens herlighet følge etter deg.

Da skal Herren svare når du kaller på ham,
når du roper om hjelp, skal han si: «Her er jeg!»
Når du tar bort hvert tyngende åk,
når du holder opp med å peke fingrer
og tale ondskapsfullt om andre,

når du deler ditt brød med den som sulter,
og metter den som lider nød,
da skal lyset renne for deg i mørket,
og natten skal bli som høylys dag.

Herren skal alltid lede deg
og mette deg i det tørre land.
Han skal gi deg nye krefter,
så du blir lik en vannrik hage,
ja, som et kildevell
der vannet aldri svikter.
Jes.58,5-11