Kamp mot avkristning eller for evangeliet...?

I DagenMagazinet står det en artikkel om noen som arrangerer et folkemøte mot avkristningen i Norge.

Jeg lurer på om ikke det er på tide å slutte å kjempe mot avkristningen og heller begynne å kjempe for evangeliet...

"Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket." Konfucius

Facebookalternativ...

For en tid fikk jeg denne mailen (tror den må karakteriseres som spam...):


Og jeg tenker: Nei, nei, nei... (lettere oppgitt)

Vi kristne er alt for flinke til å lage subkulturer som fjerner oss fra de menneskene vi er satt til å være blant og dele budskapet om Jesus med. Denne gangen er det et Facebookalternativ. Dermed satser vi på å fjerne mennesker fra relasjonene som knyttes på Facebook og skape et eget lukket samfunn for oss kristne. Kanskje bare det er en fortsettelse av vår måte å tenke og være menighet på? Vi holder på med vår greie som opptar vår tid, våre penger og vår oppmerksomhet - mens verden rundt oss ikke kjenner Jesus, verdens frelser.

Lurer på hva neste blir? Den kristne matvarekjeden "Levende brød"? Den kristne dyreparken "Noahs ark"? Den kristne fotballklubben "Opprykkskameratene"?

Vi er utsendt.

"Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner? Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke er utsendt?" Rom.10,13-15

Frelsen kommer fra påkallelsen av Herrens navn.
og
påkallelsen kommer fra troen
og
troen kommer når mennesker hører budskapet
og
man hører ved at noen forkynner
og
forkynnelsen kommer fra utsendelsen.

Blir mennesker frelst gjennom arbeidet i våre menigheter og gjennom livene våre?
Hvis ikke, må vi kanskje gå til roten i denne tankerekken, årsaken som fører til virkning:
Vi er et utsendt folk.
Det er derfor vi er her på jorden. Fordi Gud har funnet oss, gjort oss til sine barn og satt oss her på jorden for å fortelle om veien tilbake til Gud, til helhet, til renhet, til evig liv - gjennom Jesus Kristus.

Vi er et utsendt folk.
Når vi forstår det, vil vi forkynne.
Når vi forkynner, vil mennesker høre.
Når mennesker hører, kommer de til tro på Jesus.
Når mennesker tror, påkaller de ham.
Og "hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst."

Det er på tide å handle på ordene i Apostlenes gjerninger 26,16-18:

"Men reis deg nå og stå på føttene! Jeg har vist meg for deg for å velge deg ut til tjener og til vitne, både om det du har sett av meg, og om det du siden skal få se når jeg berger deg fra ditt eget folk og fra hedningfolkene. Jeg sender deg til dem for å åpne øynene deres, så de vender om fra mørke til lys, fra Satans makt og til Gud. Ved troen på meg skal de få tilgivelse for syndene og arvelodd sammen med dem som er blitt helliget."

Bør kirken tie i miljødebatten?

Det skapte reaksjoner hos en del politikere i dag da Den norske kirke demonstrerte foran Stortinget i dag og ba om 5 års stans i utdeling av konsesjoner til oljeleting.
"- Kirka skal gjøre helt andre ting enn å blande seg bort i dette. Hvis de har lyst til å drive politikk, får de stille til valg som alle andre politikere," var reaksjonen fra Fremskrittspartiets Kenneth Svendsen, mens distriktslederen i LO Nordland Øyvind Silåmo er rasende i følge NRK og oppfordrer til masseutmelding av kirken. "- Det må da være grenser for hva kirka skal bry seg om." sier han.

Jeg skal ikke mene masse om temaet omkring oljeleting i Lofoten, som nok er det store stridstemaet, men registrerer en tanke omkring kirkens rolle som en isolert institusjon som skal ta seg av menneskenes åndelige behov. Resten får politikere og andre vanlige mennesker ordne opp i. Der må kirken la være å blande seg inn.

Jeg er fullstendig uenig i en slik todeling av tilværelsen. Gud har skapt verden, det materielle - og han skapte det godt. Han satte også menneskene til å forvalte dette, noe vi i stor grad ikke har lykkes med...

Jeg tror kirken må ta på seg et ganske stort ansvar for en slik oppdeling mellom åndelig og materielt. Vi er influert av dualismen fra gnostikerne og Platon mer enn vi vil innrømme og trenger å hente tilbake et helhetlig guddommelig verdensbilde.
For å sitere Stefan Gustavsson i den fantastiske boken "Gjør som Gud - bli menneske":

Om skapelsen:

Guds opprinnelige tanke med menneskene er tydelig:

• Vi er ikke skapt for himmelen, men hører til på jorden (…)
• Vi skal ikke prøve å komme til Gud, for Gud er allerede her (…)
• Vi er ikke engler, men mennesker med kropp og sinn, og kan kommunisere med Gud ut fra vår menneskelighet. (…)
• Vi er ikke kalt til et liv i askese og fornektelse, men til relasjoner og til frigjøring av skapelsens rikdommer.

Om syndefallet:

”Merk deg hva syndefallet var:

• Det var ikke et fall fra himmelen til jorden. Vi var allerede her, og det er godt å være her på jorden.
  
• Det var ikke et fall fra engel til menneske. Vi var mennesker fra begynnelsen av, og det er godt å være menneske.
• Det var ikke et fall fra ånd til kropp. Vi var kropp fra begynnelsen av, og det er godt å være kroppslig.”

Om frelsen:

”Når Jesus kaller mennesker til å følge ham, kaller han dem tilbake til det opprinnelige og mest menneskelige liv som finnes. Han kaller dem til å gjenoppdage sin dypeste identitet, sin tapte bestemmelse. Det kristne livet blir beskrevet i Det nye testamente som avbildenes gjenopprettelse i oss, en restaurering tilbake til det opprinnelige. Målet er at vi skal bli det vi var fra begynnelsen av – Guds avbilder."

Frelsen og etterfølgelsen av Jesus er ikke en flukt fra det menneskelige, fra det materielle. Det er en gjenopprettelse av det sant menneskelige, en tilværelse som vi opprinnelig ble skapt til å leve i. Derfor må kirken også få ha en stemme i miljødebatten.

En bekjennelse...

Jeg må innrømme noe.

Jeg sliter med å dele det beste jeg har med andre mennesker. Det er ikke det at jeg vil ha det for meg selv. Det er ikke sånn at jeg tror det minker dersom jeg gir bort noe av det jeg har. Det er faktisk motsatt. Jo mer jeg gir, jo mer får jeg av dette fantastiske.

Likevel deler jeg ikke...

Kanskje jeg har møtt noen av dere, og dere har aldri fått noe av dette av meg. Sorry. Det er ikke for å være gnien. Det er heller ikke fordi jeg er flau over at jeg har dette. Jeg er faktisk ikke helt sikker på hvorfor jeg holder det for meg selv og lar dere gå glipp av tidenes gave.

Jeg bare deler det rett og slett ikke...

Jeg lurer litt på om det er fordi jeg føler meg som en selger som skal selge noe til vennene sine - noe som er en dårlig greie, synes jeg. Det blir så lett pinlig når vennene høflig takker nei eller kjøper litt for å være snill. Derfor liker jeg ikke å selge lodd - jeg kjøper dem heller selv. Jeg ble heller aldri med i sånn pyramide-salgs-nettverks-selskap da det var på høyden - ikke fordi jeg mente det var forkastelig, jeg likte bare ikke å gjøre vennene mine til objekter for mine salgsfremstøt. Kanskje det er derfor jeg heller ikke deler dette som gjør livet mitt verdt å leve. Jeg er redd andre skal oppfatte meg som en som vil selge dem noe - eller få dem med i en klubb de egentlig ikke har interesse av å være med i.

Jeg tror jeg trenger å gå en runde til med meg selv...

For når ble Jesus et produkt? Når ble han en salgsvare?
Han er jo Livet. Han er den lar dette Livet strømme gjennom oss til evig liv.
Han er Veien. Og når vi følger han, blir vår relasjon med Gud fullkommen igjen.
Han er Sannheten. Og Sannheten setter oss i frihet.
Han er Lyset. Og Lyset fjerner mørket i oss.
Han er Glede. Og den Gleden fyller oss, uansett ytre omstendigheter.
Han er Kjærlighet. Og den Kjærligheten gikk i døden for oss, fjernet all vår synd, renset oss fullkomne og gjorde oss til Hans Kjæreste.
Han er Frelseren. Og den Frelsen vår vi fullstendig gratis. For ham kostet den alt, men vi får den gratis.

Jesus har aldri vært et produkt. Selv om kristendommen ofte har fremstått slik. Som en klubb du bør være med i. Og den menigheten som klarer å verve flest meldemmer er kjempeflinke.

Liksom...

Jesus inviterer deg inn i en relasjon, inn i et fellesskap.
For å gi deg Liv.
For å være Veien for deg.
For å være Sannheten som setter deg fri.
For å gi deg fullkommen Glede.
For å fylle deg med sin Kjærlighet.
For å frelse deg og gjøre deg hel igjen. Akkurat slik Gud hadde tenkt det da han skapte menneskene, satte dem i edens hage, så på sitt verk og sa - godt fornøyd: "Det er overmåte godt."

Det er det jeg har lyst til å dele med deg. Mitt vennskap med Jesus. Min relasjon til ham som gjør meg hel. Har du lyst til å ta imot ham? Fullstendig gratis.

The Prayer Stool

Jeg tar av meg skoene,
mine ambisjoner,
Og løsner klokken,
min timeplan,
Jeg folder sammen brillene,
mine synspunkter,
Hekter av pennen,
mitt arbeide,
Og legger bort nøklene,
min sikkerhet,
For å være sammen med deg,
Du er den eneste sanne Gud

Etter å ha vært hos deg
Tar jeg skoene på for å gå
på dine veier,
Spenner jeg fast klokken for å leve
i din tid,
Jeg setter på brillene for å se
på din verden,
Tar pennen for å skrive
dine tanker,
Og plukker opp nøklene for å åpne
dine dører.

The Prayer Stool av Graham Kings

Oversatt av Anfinn Kolberg

Hentet fra Kristins blogg.

Gledens Gud

For en stund siden leste jeg boken "Kristuslengsel" av John Ortberg, om åndelige øvelser for vanlige mennesker. Kapittelet "Øve seg på å feire" var verdt hele boka. Et utdrag:

Cherstertons forfatterskap er fylt av tanken på hvor sentral gleden er forankret i Guds hjerte. Chesterton skriver om dette i et avsnitt som er verdt å merke seg:
Fordi barn er rikelig forsynt med vitalitet, fordi de er aktive og frigjorte i sin ånd, vil de gjerne ha ting gjentatt og la dem være uforandret. De sier stadig "gjør det en gang til", og den voksne gjør det igjen og igjen til han er neste død. For voksne er ikke sterke nok til å glede seg over det monotone. Det er mulig Gud sier til solen hver morgen: "gjør det en gang til." Og til månen hver kveld: "gjør det en gang til." Kanskje det ikke er en automatisk nødvendighet som gjør at alle tusenfrydblomster er helt like. Det kan være at Gud skaper hver enkelt tusenfryd for seg, men at han aldri blir trett av å skape dem. Det kan være at han har barnets evige appetitt. For vi har syndet og er blitt gamle, og vår Far er yngre enn oss.

Som i en øvelse i kontrast, forestill deg hvordan de første setningene i Bibelen ville ha sett ut hvis Gud ikke var et vesen preget av stor glede. Tenk deg Første Mosebok hvis Gud hadde nærmet seg sitt verk på den måten som vi ofte gjør det:

I begynnelsen var klokka ni, så Gud var nødt til å gå på arbeid. Han skrev ut en rekvisisjon for å skille lyset fra mørket. Han tenkte på å skape stjerner for å gjøre natten vakrere, og planeter for å fylle himmelen, men tenkte at det antakelig ville bli for mye arbeid. Og dessuten, tenkte Gud, "det er ikke min jobb". Derfor bestemte han seg for å kutte ut tidlig og si seg fornøyd med deg. Og han så på det han hadde skpat, og sa: "Det får klare seg."
Den andre dagen skilte Gud vannet fra det tørre land. Og han skapte alt det tøre landet flatt, glett og funksjonelt, og dermed så hele landet ut som Danmark. Han tenkte på å skape fjell og daler og isbreer og jungler og skoger, men han bestemte seg for at det ikke var bryet verdt. Og Gud så på det han hadde gjort den dagen, og da: "Det får være nok."
Og Gud skapte en due som kunne fly ut i luften, en gullfisk som kunne svømme i vannet og en katt som listet seg rundt på det tørre land. Og Gud tenkte på å lage millioner av andre arter av alle størrelser og former og farger, men han klarte ikke å samle nok entusiasme for flere dyr - faktisk var han ikke særlig begeistret for katten. Dessuten var det nesten tid for å se på det sene kveldsprogrammet. Derfor så Gud på alt han hadde gjort, og han sa: "Det får holde."
På slutten av uken følte Gud seg alvorlig utbrent. Derfor kom han med etdypt, lettelsens sukk og sa: "Takk skal jeg ha, nå er det fredag."

Selvsagt er ikke Første Mosebok slik. Langt derifra. I stedet pulserer den av refrenget: "Gud sa ... Og det ble slik ... Og Gud så at det var godt."

På den første dagen: "Da sa Gud: Bli lys! Og det ble lys. Og Gud så at lyset var godt." Den første dagen var en tralaladag. Og Gud danset litt. Og neste dag sa Gud til lyset: "Gjør det en gang til." Og lyset gjorde det igjen, og Gud danset på nytt. Slik ble det hver eneste dag helt frem til denne - frem til morgenen da du ble født, helt til morgenen denne dagen da du leser disse ordene.

Slik er det med Gud, men ikke med oss. "For vi har syndet og er blitt gamle, og vår Far er yngre enn oss."

Det er en kunst å glede seg over det hverdagslige, det gjentakende, det selvfølgelige. Vi har sjelden tid til å stoppe opp lenge nok til å kjenne på den gleden. Derfor kommer en oppgave: Finn fem selvfølgeligheter i livet ditt som gir grunn til takknemlighet. Og hvis du tror på Gud - eller uansett :) - takk ham for at han har gitt deg disse gavene for at du skal glede deg over dem.

God søndag!

- As an atheist, I truly believe Africa needs God

I dag kom jeg over en artikkel på nettsiden til Knut Gudergod Osland, der han refererer til en artikkel av den anerkjente journalisten og ateisten Matthew Parris. Det er et utrolig sterkt vitnesbyrd fra en ateist som observerer hva Gud gjør i hjertene til afrikanere.

- Som en klart uttalt ateist, har jeg blitt overbevist om det enorme bidraget som kristen evangelisering utgjør i Afrika, skriver ateisten, og fortsetter: - De internasjonale hjelpeorganisasjonene alene får ikke jobben gjort. Utdanning og opplæring alene nytter ikke. I Afrika forandrer kristendommen folks hjerter. Den nye fødselen er virkelig. Forandringen er god!

Les artikkelen til Knut Gudergod Osland her, eller originalartikkelen på engelsk her.

Author of life

I Apostlenes gjerninger 3,15 er det et navn på Jesus som i en engelsk oversettelse er rett og slett nydelig: "author of life". Jeg klarer ikke helt å sette ord på hvorfor, men det rører noen strenger i meg.

Jeg tror det handler om en forståelse av vår tilværelse som en del av en historie som Gud en gang startet da han skapte himmelen og jorden - og oss mennesker i hans bilde. Fra da av startet "livets forfatter" å skrive sin historie i og gjennom oss mennesker. Det er en nydelig historie, full av liv, glede og kjærlighet.
Men historien er også på en side ødelagt. Når menneskene valgte å ta pennen i egen hånd og skrive det vi ville skrive selv, gikk alt galt. Og inn i historien kom hat, lidelse og død.

Hva gjorde så Gud? Han sendte livets forfatter ned til oss. Jesus kalte - og kaller - oss til å legge ned pennen og overlate historieskrivingen til ham igjen.
Peter forteller hvordan det gikk:

"You killed the author of life, but God raised him from the dead. And we are witnesses of this fact!" Apg.3,15

Livets forfatter lever, og han holder på å gjenskape historien uten feil, uten hat, lidelse og død. Den historien ønsker jeg å være en del av - og jeg ønsker å invitere deg med til å møte forfatteren og bli en del av Guds Historie.

Guds fred og god fredag!

Når hat møtes med tilgivelse

En av fjorårets sterkeste historier kom fra Immaculée Ilibagiza, med sin bok "Vitne". Et sitat fra omslaget:

Rwanda 1994: I tre måneder gjemmer 22-åringen Immaculée Ilibagiza og sju andre jenter og kvinner seg på et knøttlite bad mens hissige drapsmenn jakter på dem under folkemordet. Et skap som er skjøvet foran baderomsdøren, bidrar til at morderne ikke finner de åtte.
Etter massakrene: Immaculée provoserer med å tilgi dem som har drept familien hennes.

Historien er enormt aktuelt i samfunnet i dag. Ikke bare fordi krigen i Kongo viderefører konflikten mellom hutuer og tutsier, men fordi Immaculée modellerer en vei ut av en hver konflikt - nemlig gjennom tilgivelse. Hva hadde skjedd om ektepar, familier, stammer og nasjoner hadde bestemt seg for å møte ondskap med godhet, hat med tilgivelse?

Dere har hørt det er sagt: ' Du skal elske din neste og hate din fiende.' Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som krenker dere og forfølger dere. Matt.5,43-44

sa Jesus, og viste en annen vei enn hat og gjengjeldelse - ut av voldsspiralen.

"Vitne" er herved anbefalt.